Hotel St. Pauli

Etter suksessen med 68-trilogien var Wam og Vennerød med Hotel St. Pauli tilbake i en hardcore norsk virkelighet igjen. Hotel St. Pauli er den første filmen Wam og Vennerød har gjort uten å skrive manus selv. Den bygger på Erland Kiøsteruds roman "Jord!"(1977). På baksiden av omslaget til romanen står det: "Jor er en intellektuell ung mann, stadig på flukt fra det borgerlige samfunn. Gerda - prostituert stoffmisbruker - møter ham med den varmen han trenger, men samtidig blir han overveldet av angst for å bli avhengig av et annet menneske. Begge er på forhånd plassert i umulige posisjoner i et menneskefiendtlig samfunn." Dette litterære forelegget føyer seg pent inn i rekken av Wam og Vennerøds portretter av outsidere i samfunnet.

I Hotel St. Pauli legges deler av handlingen til København hvor Jor og Gerda bor i en periode. De elsker hverandre vilt og sterkt, men på misforståtte premisser. Gerda må trekke på gaten for å holde liv i Jor og hans foreløpig mislykkede forfatterskap. Imidlertid forbereder Gerda seg på å slutte med prostitusjonen for å leve et anstendig liv sammen med Jor. I all hemmelighet avskyr Jor tanken på dette og vil kutte båndet mellom dem - noe han lar Gerda forstå. Elendigheten ender imidlertid ikke med det. På gata treffer Gerda Morgan. Han er en ensom ung mann som har forlatt en ørkesløs tilværelse hjemme for å oppsøke det han mest av alt savner, kjærlighet. Gerda tar Morgan med hjem til Jor.

Det er duket for et trekantdrama fylt av redsler og sjalusi. Det hele ender med at Morgan til slutt havner på psykiatrisk anstalt. Innspillingen gikk også hardt utover filmens hovedrolleinnehavere. Skuespillerne John Ege, Amanda Ooms og Øyvin Berven var på denne tiden ubeskrevne og tildels urutinerte skuespillere. I følge et intervju med Wam og Vennrød drev rollene dem til randen av sammenbrudd og selvødeleggelse - og det var der regissøren og produsenten gjerne ville ha dem. Hotel St. Pauli skapte også heftig debatt med sine mange sexscener da den kom i 1988. Kritikken var blandet og mange mente den var for spekulativ i sitt eksplisitte filmatiske uttrykk.