Øyeblikket
Anmeldelser fra publikum
Laster...
Hele handlingen foregår i løpet av en juninatt. Kai er reist til sin svigerfamilie for å hente sin kone Stine. Hun har flyttet fra ham, og vil ikke treffe ham igjen. Først oppsøker Kai sin svigermor, og deretter sin svigerinne. Stines bror, Christer, ligger for døden, og hele familiens oppmerksomhet er rettet mot ham. I dette lukkede miljøet bryter Kai inn, for å finne ut hva han har gjort galt, og hvor han tok feil. Mot resten av familiens vilje treffer også Kai Stine, men det kommer ikke til noen løsning.
Det er i dag nesten vanskelig å se Sverre Udnæs' andre film for kino uten at tankene motvillig blir trukket i retning av Bergman. Motvillig, fordi Øyeblikket er en helt egenartet skapning i den norske filmfaunaen og står så ettertrykkelig på egne ben at å trekke Udnæs inn i Bergmans lange skygge føles dypt urettferdig. Likevel vil slike lukkede kammerspill, hvor et fåtall karakterer lukker seg helt inn i sine egen følelsesverden og krysser sverd med velformulerte replikker, uvegerlig bli sammenlignet med mesteren av denne filmformen. Den kanskje største forskjellen er hvordan dette blir iscenesatt, den ekstreme bruken av det visuelle som et fortellergrep. Da særlig lys og mørke, hvor karakterene glir ut og inn av skyggene som jaktende haier for å avlevere sine små stikk til hverandre. Hele tiden sirklende rundt årsaken til problemene, aldri rett på og aldri uvesentlig. På samme måte bidrar de lange tagningene, hvor kameraet hele tiden følger de rastløse karakterene hvileløst rundt i de lukkede rommene, til en helt egen stemning, der også fargepalett, dekor og fokus har sine distinkte særpreg.
Øyeblikket er filmversjonen av Udnæs eget teaterstykke "I dette hvite lyset", som også ble satt opp som radioteater. Her møter vi maleren Kai på jakt etter sin kone, som brått og uten å fortelle hvorfor, forlot ham etter to års ekteskap. I løpet av en lang juli-aften og natt møtes de fire karakterene, alltid kun to og to, til verbale dyster.
Dessverre er Udnæs i dag på det nærmeste forsvunnet fra den norske offentlighet, selv om han ofte er blitt karakterisert som vår største dramatiker siden Ibsen. Han to filmer viste også et enormt potensiale og produsenten Egil Monn-Iversen uttalte: "Jeg mente vi i Udnæs hadde en filmbegavelse på nivå med svenskenes Widerberg og Troell. Det var synd at han ikke fikk gjort mer." I sin lange karriere hos NRK gjorde han en rekke produksjoner på 60- og 70-tallet, særlig som instruktør for fjernsynsteateret. Mange av disse var basert på hans egne manus, og vakte både dyp beundring og stor forargelse, som fjernsynsteaterets dristige produksjoner ofte gjorde. Mesteparten av Sverre Udnæs livsverk får vi håpe er trygt bevart i NRKs arkiver, og er vi riktig heldige kan hende de etter hvert blir tilgjengelige også