Invasion of the Body Snatchers

?I'd hate to wake up some morning and find out that you weren't you.?

Et gjennomgående trekk i amerikansk science fiction-film fra 50-tallet er den McCarthy-inspirerte paranoiaen som mange av filmene, med vekslende hell, baserte seg på. Den beste og mest kjente av dem alle, er nok Don Siegels kompromissløst intense Invasion of the Body Snatchers fra 1956.
Filmen - som kan sees som en relativt gjennomsiktig allegori over kommunismens snikende inntreden i det amerikanske samfunnet, eller eventuelt som en metafor for McCarthyismens tyranni - handler om hvordan innbyggerne i en liten by sakte men sikkert blir tatt over av utenomjordiske frøskapninger. Kun en lokal lege mistenker at noe er galt og begynner å etterforske de underlige hendelsene... gf
Cinemateket 1999
---

"Probably the most frightening film ever made"

Fylkeslege Miles Bennell (Kevin McCarthy) kommer tilbake fra et legebesøk i byen med toget. Lav kameravinkel og en øde stasjon etablerer følelsen av uro som blir forsterket av en gutt som løper nedover veien etter bilen Dr. Bennell kjører og roper: "Moren min er ikke moren min lenger". Tilbake på legekontoret blir han møtt med at pasienter som før var meget hissige på å få legetime, blir plutselig helt friske. Flere og flere uavhengige av hverandre klager på at slektninger og bekjente oppfører seg merkelig og ugjenkjennelig , uten at de helt kan sette fingeren på hva det er. Miles får besøk av en gammel flamme, Becky Driscoll (Dana Wynter) og sammen prøver de å finne ut av de merkelige fenomenene. Byens psykiater Dr. Dan Kaufman (Larry Gates) mener det er en merkelig nevrose, åpenbart smittsomt, en epidemisk massehysteri. På to uker har det spredd seg over hele byen.

Noe mer enn nevrose skal det vise seg å være. Når de oppdager en merkelig, lik-lignende ting liggende på biljardbordet hos en bekjent begynner det å gå opp for dem at noe meget skremmende er i ferd med å ta over deres tilværelse...

Denne filmen er klassisk science-fiction, originalt basert på en tredelt historie skrevet av Jack Finney for Colliers Magazine i 1954 for så å bli skrevet om til en novelle. "Dette er trolig min beste film" sier regissør Don Siegel. "Jeg tror verden er befolket av kokonger og jeg ønsket å vise dem". Stilmessig er filmen viril og energisk, den konstante bruken av lav vidvinkel åpner opp en ramme av tåkelandskap, altoppslukende bygninger som trenger seg sammen på brede mørke gater. Bysekvensene, skutt på location, er nesten foruroligende ekte. Siegel sender stadig menneskene ut av lavmælte stemningsfulle scener til opplyste arealer; de elskende gående ned ad trappen for så å bli separert av sollys med døra, McCarthy som bærer Wynter ut av et mørkt hus til bilen som er parkert under en gatelykt. Dette gir en effekt av mennesker som går gjennom ubestemte truende landskap, deres liv og forhold til hverandre bare i sikkerhet bare så lenge de holder seg i nærheten av lyset.

Filmen kan ses på som en paranoid 50-talls advarsel mot kommunismen, eller omvendt som en metafor på McCarthyrs straffeforfølgelser. Siegel ble tvunget til å lage en prolog og epilog for å gi filmen en lettere tone. Skal du bare se én film på Cinemateket i høst så må det være denne.
Maskinisten

Cinemateket 1997
---

"En av de beste kaldkrigsfilmene som er lagd, og et eksempel på at B-filmer
ofte kan være langt bedre enn store, glatte og påkostede Hollywood-versjoner."

Eirik W. Alver, Dagbladet