Kvinnene

To kvinner med svært ulik bakgrunn og livserfaring havner på samme sykehusrom. De har begge vært gjennom vonde opplevelser som har satt sitt preg på både deres kropp og sjel. De knytter vennskap og drar sammen til et rekonvalesenshjem, hvor de diskuterer sine forskjellige livsproblemer. Det blir starten på et nært vennskap.
Den eldste av dem har operert bort livmoren. Den yngste har født et dødt barn. I sine sykesenger prisgis de ensomheten og seg selv. Det som har hendt må få verke ut av kroppen, finne sin forklaring i de liv de har levd – i barndom, ekteskap, jobb og omgivelser – for at ikke angsten også i fremtiden skal få styre deres liv.
Men innsikten kommer sjelden med én gang for mennesker som har lært å frykte livet. Angsten kan virke for skremmende til å kunne forstås. Derfor svikter de hverandre, igjen og igjen. Til tross for at de ikke vil det, og til tross for den nærhet de føler. For jo nærmere de kommer hverandre, jo tydeligere blir ulikhetene dem imellom. Og jo klarere ulikhetene trer fram, jo større blir betydningen for tilhørigheten i samfunnet. Og jo viktigere tilhørigheten i samfunnet blir, jo større blir kravene på å gjennomskue alle falske forsvar – for å bevare nærheten til hverandre.
Da den eneste utveien til slutt synes å være å skille lag, driver imidlertid kroppens egen logikk fram et sammenbrudd av alt forsvar