Morocco

Allerede dagen etter at Den blå engel, Dietrich og von Sternbergs første film sammen, hadde premiere i Berlin, satte de to kursen mot USA. Der gikk de umiddelbart igang med å lage Morocco. Det gikk så raskt at filmen fikk amerikansk premiere før Den blå engel. Paramount hadde heller ikke ligget på latsiden, og gjennom en massiv markedsføringskampanje var Dietrich allerede en stjerne – selv om ingen i statene hadde sett henne på lerretet.

I Morocco spiller Dietrich Amy Jolly, en desillusjonert kabaretsangerinne som slår seg ned i Mogador i Marokko. En dag dukker en kjekk fremmedlegionær i Gary Coopers skikkelse opp på klubben hennes, og hun blir revet ut av sin apatiske tilværelse. De fatter interesse for hverandre, selv om de begge, etter å ha blitt forlatt av tidligere elskere, sliter med stygge sår i sin tillit til det andre kjønn. En annen mann i byen har imidlertid også lagt sin elsk på Amy, den særs velstående Brassiere. Det utvikler seg til et trekantdrama, der vår heltinne stilles overfor det klassiske dilemmaet: økonomisk trygghet uten kjærlighet, eller het forelskelse uten penger.

Paramounts kampanje hadde markedsført Dietrich som det nye sexsymbolet, dristigere og mer forførende enn man tidligere hadde sett. Og hun skuffet ikke de sensasjonshungrige ved premieren på Morocco. I en meget dristig scene møter vi henne når hun fremfører en sang på klubben, iført sort herredress. Underveis i opptredenen tar hun en blomst fra en annen kvinne og kysser henne på munnen foran øynene på filmens andre stjerne, Gary Cooper. For å understreke scenens androgyne, homoerotiske antydning, kaster hun så blomsten i fanget på ham. Med denne totalt umoralske handlingen tok hun pusten fra hele Hollywood, og «Marlene» var et symbol.

I likhet med de andre filmene Dietrich gjorde sammen med von Sternberg, er Morocco en intelligent observert og intenst fortalt historie om seksuell besettelse. Handlingen er tynn, men filmen er tjukk av atmosfære. Man bør definitivt legge vekk noen krav om realisme i møte med filmen. Det er en utsøkt, overdreven orientalsk fantasi befolket med karakterer, spesielt Dietrichs, man ikke ville finne i den virkelige verden – i hvert fall ikke i en søvnig marokkansk ørkenby.