Riket
Gi din vurdering:
Anmeldelser
Loading...
Såpe, skrekk og komedie á la von Trier!
Lars Trier, som hovmodig tok mellomnavnet "von" da han begynte på filmskolen, har i snart ti år blitt omtalt som et av de mest spennende navnene i europeisk film. Men sitt kritikertekke til tross, det store publikum har han aldri helt hatt draget på. Inntil ganske nylig.
Med Riket tok Trier både kino- og TV-publikum med storm. Opprinnelig kun ment som en TV-serie, en ironisk såpeopera om livet på Københavns Kongelige Rikshospital, på folkemunne kalt "Riket", har den fire og en halv timer lange kinoversjonen gått sin
seiersgang verden rundt. Da filmen hadde premiere (på kino) under filmfestivalen i Venezia høsten 94, gikk det gjetord om årets sensasjon. Italienske anmeldere skrev at de hadde vært vitne til en åpenbaring, til fødselen av en ny mester av den visuelle kunsten. New York Post skrev at om man bakte sammen Stanley Kubrick, David Lynch og Robert Altman til en person, ville resultatet bli Lars von Trier.
Alt fra Rikets hovedrolleinnehaver - den svenske nevrokirurgiske overlege Helmer (mesterlig spilt av Ernst Hugo Järegård) - ankommer sykehuset og demonterer sine hjulkapsler, til han står på taket av sykehuset og brøler det nå smått klassiske "Danskjävlar!!", gjennomsyres de til tider nifse hendelsene på hospitalet av en mørk humor som sender tankene hen til Kubricks The Shining. Andre inspirasjonskilder har vært de første episodene av Twin Peaks og de amerikanske "reality" TV-seriene Hill Street Blues og Homicide.
Selv om Trier hevder at Riket kun er gjort av kommersielle grunner, er parallellene til klassisk såpe så karikerte at det er umulig å ta dem på alvor. Både karakterene, spillestilen og ikke minst formspråket i Riket gir assosiasjoner i helt andre retninger enn mainstream TV. For her er jump cuts, aksebrudd og bevisst ussel lyssetting mer regelen enn unntaket. Og man tar seg i å undres hva trauste Danmark Radio tenkte da de fikk se gjennom de første femten minuttene. Men så skjer noe merkelig: Det danner seg etter hvert en egen estetikk ut av alle bruddene, og man sitter og fryder seg over at Trier gjør som han gjør. For hele tiden har skuespillerne replikker, blikk og en tilstedeværelse som avslører at det ligger adskillig hjerne og geni bak dette tilsynelatende usle verket. Oppå det hele gir denne totalt anarkistiske stilen plutselig uttelling for Triers alltid tilstedeværende mørke humor - som mange tidligere har forvekslet med hovmod og arroganse.