Paradis: Kjærlighet

TERESA ER EN østerriksk kvinne i femtiårene som drar alene til Kenya på en etterlengtet ferie.

Hun er ikke helt ukjent med begrepet "Sugar Mamas" - betegnelsen på velstående europeiske kvinner som jakter på unge prostituerte menn - men Teresa er først og fremst på jakt etter kjærlig het og ikke sex. Likevel lar hun seg raskt blende av en veltalende og vakker ung mann. Men i et samfunn hvor alt kan kjøpes fra en desperat befolkning, er det ikke enkelt å finne varig lykke. Seidl tegner et nådeløst bilde av et tabubelagt fenomen, med tablåer som kunne vært malt av Lucian Freud. Resultatet er mildt sagt urovekkende.
c er den første i Ulrich Seidls Paradis-trilogi, som handler om tre kvinner, tre ferier og tre historier om søken etter lykken.

--

Dette skrev Aftenposten fra Cannes:
"Østerrikske Ulrich Seidl står bak hovedkonkurranse­filmen Paradise - Love, den første i en trilogi som utforsker kvinner på jakten etter lykke.
Med stor provokativ kraft går Seidl inn i et betent tabuområde: Aldrende, overvektige kvinner fra Europa griseprater på rasistisk vis og valser nakne rundt i store deler av filmen. De shopper og knipser unge afrikanske menn som sukkertøy, men blir samtidig også utnyttet av sine sexpartnere gjennom finurlig melking av penger.
Scenene som presenteres i filmen er utvilsomt noe av det drøyeste som er vist på sølvduken i Europa de siste årene.

Sexlek
Blant annet får vi se tre stupfulle kvinner som spleiser på en stripper til en i reisefølget som har bursdag. Deretter har de intern konkurranse om hvem som får den tilsynelatende noe sjokkerte unggutten i erigert tilstand først.
I en annen scene blir en forskremt hotellresepsjonist plukket opp og kommandert til å utføre munnsex.
Reaksjonene har ikke latt vente på seg blant kritikerne, som er delt i synet på om dette er en god eller dårlig film. Likevel er Paradise-Love ifølge mange anmeldere en av favorittene til å kapre Gullpalmen neste søndag.
- Er det en trend at østerrikske filmskapere oppsøker og fokuserer på de mørke sidene av samfunnet?
- Jeg vet ikke om det akkurat er en østerriksk spesialitet, men ja, det er blitt laget en del filmer om slike temaer i Østerrike nå. Det samme skjer jo også i Tyskland, Frankrike og USA, sier regissør Ulrich Seidl i et intervju med Aftenposten.

Bruker ekte strandgutter
Filmen er laget uten at de fire østerrikske, profesjonelle skuespillerne som er med fikk se noe manus. De kenyanske strandguttene som deltar er ekte strandgutter, som i lang tid har solgt sex til europeiske sukkermødre.
- Var du på noe tidspunkt redd for at guttene kunne bli utnyttet av ditt eget filmprosjekt?
- Nei. Jeg gjorde grundig research i to år før opptakene tok til, og var på besøk i Kenya gjentatte ganger. I løpet av denne tiden ble jeg kjent med mange av dem. De visste hva jeg gjorde, og vi fikk et godt tillitsforhold, svarer Seidl.
Han går heller ikke med på at han fremstiller de europeiske kvinnene i et spottende og uskjønt lys.
- Hovedkarakteren Teresa er ikke lenger ung, men i mine øyne er hun er vakker kvinne. I Afrika har man også et annet syn på hennes store kropp. Der møtes hun med respekt, sier regissøren.

Lager film om kjellerliv
Hans forrige film, Import/Export fra 2007, var et nådeløst blikk på trafficking og utnytting av kvinner fra Øst-Europa.
De to neste filmene i Paradis-triologien er ferdig produsert, og de planlegger Seidl å presentere på de prestisjetunge filmfestivalene i Venezia på sensommeren og i Berlin i februar neste år.
-Invitasjonen er allerede bekreftet til Venezia, sier hans tolk og assistent på sidelinjen.
Og Seidl gjør det klart at han vil holde seg på den mørke siden også i det filmprosjektet han snart går løs på.
- Min neste spillefilm heter I kjelleren, og den vil handle om østerrikske kjelleraktiviteter, sier Seidl med et skjevt glis.
Vi tenker umiddelbart på Josef Fritzl's grufulle kjeller, men spør likevel om det også blir en komedie - hans spesialitet.

- Forhåpentligvis, gliser han enda bredere.

-Nakenscenene var verst
Margarethe Tiesel spiller den single østerrikske kvinnen Teresa, som reiser på strandferie i Kenya, for å besøke en god venninne. Noe motvillig kaster hun seg ut i en sexkarusell som venninnen allerede har god kjennskap til.
I flere scener lærer hun de unge kenyanerne hvordan man skal berøre hennes erogene soner på en europeisk måte. Siden hun aldri fikk se noe manus til filmen måtte hun, de andre skuespillerne og strandguttene improvisere all dialog på settet.

Kroppen som instrument
-Det var hele tiden jeg som styrte hvor langt vi skulle gå. Ulrich kom aldri med helt spesifikke bestillinger på hva vi skulle gjøre, eller hvordan det hele skulle ende, forteller hun.
-Du blottstiller deg veldig i denne filmen, ved å bruke din nakne kropp som et instrument. Var du engstelig for alle nakenscenene?
-Ja, det var selvsagt det verste. Det var som å hoppe ut på dypt hav og legge på svøm. Det var en vennlig tone på settet med mange hyggelige folk, og vi brukte mye tid på forhånd til å bli kjent med strandguttene som deltok i filmen. Sammen med Ulrich var jeg med på å plukke ut gutter som kunne fungere i rollene, svarer Tiesel.
-Min datter på 22 år var med på visningen her i Cannes, og jeg var veldig bekymret for hva hun ville si om den. Men hennes reaksjon var bare: Supert, mamma! legger hun til.

Kjøpte nye hus
-Mange europeiske menn og kvinner er gift med betydelig yngre partnere som er fra Afrika, Asia og andre fattige regioner. Tror du det er mulig å finne ekte kjærlighet på tvers av alle alders- og kulturforskjeller?
-Det aner jeg virkelig ikke. Jeg kjenner ingen som er gift på den måten. Men jeg vil tro at det vil oppstå mange problemer med alle kulturforskjellene, svarer hun.
Heller ikke Tiesel frykter at de unge kenyanerne i filmen blir utnyttet eller stigmatisert.

-Vi snakket mye med dem, og de visste godt hva de var med på. Vi har dessuten gitt flere av dem så mye penger at de nå har hatt råd til å kjøpe seg hus, sier hun."

--

Dette skriver Le Monde Diplomatique Norge:

"Østerrikeren Ulrich Seidl er et ubeskrevet blad her hjemme, men noen kjappe nettsøk gir et visst inntrykk av hans foretrukne tematikk. På hjemmesiden hans alternerer beskrivelser som "kynisk, sosialpornograf, misantrop" med yrkesbetegnelsen "regissør". Hvorvidt det er slik han virkelig ser seg selv, eller om han simpelthen gjengir andres synspunkter på sin virksomhet, er uvisst. Uansett gjør man seg noen tanker om hans verdensanskuelse etter en kikk på filmografien. Tittelen Der Busenfreund (1997) taler for seg: en puppenes venn. Models (1999) er blitt sammenlignet med fotografen Diane Arbus' motiv fra samfunnets randsoner. Hundstage (2001) handler om en lærers forhold til en slesk hallik. Import/Export (2007) får publikum som selv bor i arbeiderblokker til å snakke om at den tar rå fattigdom til helt nye nivåer. Vi aner konturene av en forkjærlighet for livets pikante sider. Har vi her atter en filmskaper som søker kreativ næring "på skyggesiden"?
Paradis: Kjærlighet handler om en middelaldrende kvinne som reiser til Kenya, hvor hun først utnyttes seksuelt av de innfødte, og deretter økonomisk. Det lukter reportasjepreget "aktualitetsteater" lang vei. Spørsmålet er bare hvor fantasiløst det serveres og hvor mange forutsigbare poeng man må fordøye.

Eksplosivt dokumentarisk
Ikke så rent få, viser det seg, men ingen fare: Klisjeene befinner seg fortrinnsvis i fiksjonen, ikke i Seidls behandling av dem. Det er slett ikke verst, all den stund filmen er rik på settinger der ingen skulle tro at annet enn banaliteter kunne trives. For det hender jo, når man er i Syden, at man i blant tenker at dette, det er bare for drøyt, tvers igjennom alle tenkbare fordommer, enten det er mennesker man treffer på ("my friend!"), eller mer generelle fenomen som hotellets underholdningstilbud, eller reiseoperatørenes nerdifisering av "oppdagelsesturistens" antatte behov: "Når dere har blitt brune, og har lyst til å oppleve det ekte Cuba/India/osv., så kan dere gå litt utenfor allfarvei, og …" Erketurist ved bassengkanten, eller hoppe strikk i tur og orden med andre individualister?
Herr Seidl har teft for slike pussigheter, dog uten noe erklært kritisk ærend i den retning. Perspektivet er snarere å regne som en frodig basis for filmens videre hendelser. Man merker umiddelbart at man som publikum er i trygge hender.
Som ovennevnte filmografi indikerer, har Seidl blikket for det sensasjonelle/skandaløse, men vel så imponerende er hans grep på det lille livet, de vasne ritualene: "Hos oss så skåler vi slik!" I den grad den vestlige verden befinner seg på nachspielstadiet, later Ulrich Seidl til å ha tatt på seg det åk det er å flanere klinkende edru omkring og observere herligheten. At han klarer å få fyr på så forterpede situasjoner, er i seg selv imponerende. Turister i hotellbaren og innpåslitne selgere har vi vel alle sett mer av enn vi liker å tenke på. Seidl makter likevel å gi disse scenene et genuint liv. Det er kjente scener som likevel oppleves som noe eksklusivt, noe man strekker hals for å se ferdig.
Kort sagt: Et slags "privilegert" perspektiv og en sensasjonell kvalitet over pinlig trivielle situasjoner - det ser man ikke så ofte. En nærliggende forklaring på den effekten kan være at Seidl ikke går for parodien, men holder seg livsnært lyttende og våken, heller enn satirisk og dømmende/harselerende.
I Paradis hviler mye på skuespillerne, og særlig Margarete Tiesel i hovedrollen, som Teresa. Hun byr på mer av seg selv enn man til tider tror hun har godt av. Først når filmen er over rekker man å reagere på hvor bra de involverte faktisk spiller. Seidl makter å få oss til å følge hver enkelt scene med samme nysgjerrighet man retter mot en dokumentar som viser oss noe helt uhørt: Man holdes til enhver tid i ånde, og undres over hva det er som skjer. Det er ganske godt gjort. Skuespillerne er selvsagt godt hjulpet av den tekniske siden av Seidls regi, som montasje og "dokumentarisk" flue-på-veggen-føring av kamera, men her er likevel mye som tyder på at han også er en sensitiv person-instruktør. Flere scener får deg til å føle at det slett ikke er fiksjon du ser, men dokumentar med eksplosiv footage. Her er scener og situasjoner som synes å oppstå der og da, noen er det man kaller tåkrøllende flaue, andre urkomiske, noen begge deler, atter andre så opprivende og ydmykende at man nærmest ber om nåde, både på egne og rollenes vegne.

Kynisme og sårbarhet
Det er blitt en uskikk å komme trekkende med referanser til Edward Hopper stadig vekk, men slik er nå engang horisonten blitt med den filmiske motivkretsen han etterlot oss, svangre med potent dramaturgi som de er - ikke ulikt flere av tablåene Seidl byr på. Foruten åpenbare assosiasjoner som People in the Sun (1960), er det generelt Hoppers "kjent-men-fremmed"-faktor som renner en i hu i Seidls Paradis. Enkelte kompositoriske trekk kan nok også ligne, men det er framfor alt stemninger som virker beslektet med amerikanerens bilder.
Ta bildet der de lokale hustlers står på post på stranden, blikket vendt mot rekker av velfylte solsenger: To dovne arméer som mønstrer hverandre før slaget. Praktfullt.
Noen av bildene er så betente at det grenser til det uutholdelige. Visse konnotasjoner gir seg jo selv, når Hvite, Fyldige lar seg betjene av Svarte, Fyrige i et av Afrikas tidligere koloniserte land. Legg til sex, løgn og penger, og cocktailen renner over av hypersensitivt materiale. I noen scener får man det virkelig rett i fleisen, som når Teresas nye reisevenninner har spandert en stripper til bursdagen hennes. Det ene tabuet avler det andre, blant annet over lesten et lite stykke Afrika - og noen litt fyldigere stykker fra Nord-Europa. Førstnevnte skal i utgangspunktet danse og behage herskapet. Scenen utarter som et utdrikningslag av den heller "frigjorte" sorten, og kulminerer, uten at for mye skal røpes, i en på mange vis mørk dag for den falliske orden. Dette er neppe en film man ser sammen med hvem som helst. Til gjengjeld er den noe så sjeldent som en film man får lyst til se igjen bare for den ulike publikumsresponsen. "Polarisering" er neppe dekkende for mottagelsen.
Om noe, kan den kanskje anklages for å gå farlig nær antikorrekt kitsch, men da skal man være temmelig puritansk. Skjønt, her er flere anledninger til å bli sittende og måpe i vantro. En grunn til det er hovedrollen, Teresa, som stadig overrasker. Hvor blåøyd er hun egentlig? Hun viser på den ene side en merkverdig naivitet, av den sorten de fleste kureres for etter et par dager sør for alpene på sin første interrail, ved en annen anledning ter hun seg som en blasert horekunde med spesifikke krav, i neste gråter hun som en tenåringspike. Eller hun fantaserer høylydt om "en som kan se meg dypt inn i øynene". Kynisme og sårbarhet om hverandre. I likhet med filmen er hun ikke særlig forutsigbar - det kommer godt med for en tematikk som fort kunne blitt en to timers illustrert ukebladreportasje.
Enkelte detaljer ville gjort denne filmen til en mediebombe om den kom for bare ti-femten år siden, sånn anno Dumonts Jesu liv (1997) eller von Triers Idiotene (1998). Det er veldig greit at vi slipper all støy om provokasjon, og heller kan fokusere dens egenverdi som filmfortelling. Uansett hvor "aktuell" eller "kontroversiell" denne filmen risikerer å bli framstilt som, så står Seidl igjen som en kresen regissør, en som kunne gjort selv telefonkatalogen til et lite eventyr."
© norske LMD
Paradis: Kjærlighet, på kino fra 19. oktober.

--

Terningkast 5 fra Haugesunds Avis!