Tom at the farm

Heftig.no gir filmen 90% score, og har dette å si:

"Tom à la ferme (Tom at the farm) er den første sjangerfilmen til den fransk-kanadiske filmskaperen, Xavier Dolan. Sentimentalitet og identitetssøken kan sies å være fellesnevneren i hans tidligere prosjekter, men nå ser han ut til å ville mestre en sjangerfilm.

Tom à la ferme åpner med en eksepsjonelt panoreringsbilde. Vi flyr over Quebecs åpne høstlandsskap, hvor kornfeltene omfavner en ensom landevei hvor Tom befinner seg på vei til kjærestens begravelse. Når han ankommer, viser det seg at kjærestens mor, Agathe (Lise Roy), ikke vet at sønnen var homofil.

Sønn nummer to (Pierre-Yves Cardinal) ønsker å la henne beholde det bildet hun har av avdøde. Slik oppstår det spenninger og konflikter mellom broren og Tom, og lengdene han er villig til å gå for å presse Tom - og hans legning - ned i gjørmen skaper grunnmuren for en stemningsfylt thriller.

Det er lett å peke på Hitchcock, for Tom à la ferme har et par fellestrekk med filmer frra "the master of suspense". Likefult er det interessant å vite at pre-Tom à la ferme, hadde Xavier Dolan ikke sett mer enn én Hitchcock-film. I utgangspunktet betyr det ikke mye, men på en måte gir det også filmens ekstra kredibilitet. Dolan - som for undertegnede hele veien har handlet om sentimentalitet - oser av selvsikkerhet og kredibilitet i sitt nye farvann. Thrillerelementene gir assosiasjoner til Hitchcock, helt klart. Den underliggende faren, som hele tiden ligger direkte ved overflaten.
Broren er helt klart bipolar. I en scene ser vi han og Tom dele en pils, like etter at de har melket kyrene. I neste scene jages Tom gjennom kornfeltene, og sammen med den intense musikken til Gabriel Yared leker Dolan med bildeutsnittet. Bildeutsnittet krymper sakte, og fanger Tom like visuelt som figurativt. Det er en effektiv måte å blande stil og substans, og som i Dolans tidligere filmer er det nesten alltid en perfeksjonert balanse mellom de to.

Laurence Anyways er regissørens sterkeste audiovisuelle verk, og kanskje narrativt svakest (?). Derfor er det flott å se at han er tilbake med samme evne som i J'ai tué ma mère (I Killed My Mother) og Les amours imaginaires (Hjertebank).

Det skal nevnes at Tom à la ferme kunne tjent på en lengre spilletid. Når flere karakterer blir introdusert sent i filmen, og handlingen mellom dem og Tom blir fortalt, er det klart at vi kunne trengt flere scener for å kjøpe handlingene til Tom. En av filmens siste scener, hvor bildeutsnittet nok engang krymper, er da meget sterk i å si hvorfor Tom har handlet som han har på en meget subtil måte. Det river litt i hjerteroten, og står helt klart som en av Dolans sterkeste enkeltscener.

Xavier Dolan er kun 25 år, men å bruke det som utgangspunkt for diskusjon rundt filmene hans begynner å bli utdatert. Med Laurence Anyways markerte han seg blant de beste, og med Tom à la ferme ser han ut til å eksperimentere med sjangrene uten å miste essensen. Det er noe pretensiøst og narsissistisk over det hele, men det fungerer så godt at å holde det mot ham blir direkte patetisk. Det er godt å se en helstøpt thriller på kino, for det begynner å bli en stund siden sist (det var vel Park Chan-wooks Stoker?), og forhåpentligvis gjør filmen det godt nok til at distributør, Fidalgo, også satser på hans neste film, Mommy."

----
Smug.no liker hva de ser:

"Xavier Dolan ass... Som 19åring hanket han inn 3(!!!) priser på Cannes for debutfilmen I Killed My Mother - en autobiografisk film han skrev da han var 16. Siden den gang har det gått slag i slag, med ca. 1 film i året - den ene mer prisbelønnet og genierklært enn den andre. Nå er han 25 år, og med Tom at the Farm har han begått sin første thriller.
Tom - spilt av Dolan selv - er en kjekk ung reklamehomo fra Montreal. Vi møter ham idet han reiser til landsbygda for å overvære sin avdøde kjæreste Guillaumes begravelse - en traumatisk og fæl situasjon, som forverres ytterligere av at svigerfamilien er fullstendig fucked up. Vel, moren (spilt av den nydelige Lise Roy) er ganske ålreit, men Guillaumes bror, melkebonden Francis, er en psykopatisk jævel full av voldelige fantasier og undertrykt seksualitet og det som er. Tom blir værende på bondegården et par dager, og stemningen blir etterhvert både kjip og usunn, Alfred Hitchcock-style.
I likhet med Dolans to forrige filmer - Heartbeats og Laurence Anyways - har Tom at the Farm en utrolig fullendt estetikk: foto, utsnitt, lyssetting, bildekomposisjon - alt er delikat, stemningsfullt og effektivt. Legg merke til hvordan Dolan endrer sideforholdet i enkelte nøkkelscener! Digg digg digg. Dolan bekrefter dessuten det f.eks. Alain Guiraudie (L'Innconu du Lac) og Francois Ozon (Swimming Pool) allerede har bevist: så lenge manus er godt, trenger man ikke mer enn et hus, tre-fire folk, noen trær og litt vind, for å lage sykt spennende og god film.
Riktignok har Tom at the Farm sine svakheter: enkelte scener føles ikke helt troverdige, og Dolan er kanskje i overkant narsisistisk (drøyt 15 minutter av filmen består vel av nærbilder av (det smellvakre) ansiktet hans)--- men når alt legges i vektskålen er det ikke tvil om at dette er en veldig bra. Ikke en triumf ala Laurence Anyways, men en solid, spennende, og utrolig vakker film."

----

Bladet Cinema gir 5 stjerner under tittelen: "Bonderomantikk og hat":

"Underliggjørende formgrep og dybdeborende utforskning av homofobi i skjønn forening i skrudd psykologisk thriller.

Pur unge Xavier Dolans to første filmer, I Killed My Mother (2009) og den Norges-distribuerte Hjertebank (2010), var laget med et hjerte som bevret av kjærlighet til film. Da så man gjennom fingrene med diverse mangelfullt fordøyde innflytelser, kanskje aller mest fra Wong Kar-wai. Den himmelropende ambisiøse Laurence Anyways (2012) ble vilt sprikende mottatt - selv så jeg ikke noe annet enn en Dolan som prøvde å fly høyere enn både materiale og evner tillot, med poserende pseudo-kunst som resultat.

Ambisjonene er mer nøkterne i Tom at the Farm, hvis jordnærhet synes bygget inn i selve filmens tittel (som forøvrig også her inneholder hovedpersonens navn). Filmen begynner imidlertid faretruende "artsy" og pompøst - Dolans mest irriterende egenskaper - med et mystisk, vedvarende nærbilde av et tøystykke der en tusjskrivende hånd rabler ned et meget intenst budskap; bittert, tragisk og kjærlighetsfylt. Imidlertid viser dette seg raskt å være Dolans første forsøk på en sjangerfilm, nærmere bestemt en psykologisk thriller, og jeg ble like raskt sugd inn i dens besettende univers. Ikke det at Tom at the Farm egentlig er neglebitende spennende, men det føles maktpåliggende å få svar på filmens mange mysterier.

Hvorfor er bondegården Tom ankommer forlatt, med matrester fortsatt på bordet? Når menneskene langt om lenge ankommer - først ut er en middelaldrende kvinne, knust av sorg - hvorfor er stemningen der så underlig? Hva er årsaken til at kvinnens sønn, som driver gården, oppfører seg som en voldelig psykopat? Hvordan var egentlig forholdet hans til broren, som er død og hvis begravelse er årsaken til at Tom har dukket opp?

Dolan spiller selv Tom, men prisen for "beste skuespiller" må ubetinget gå til Pierre-Yves Cardinal som Francis, den ultra-intense sønnen. Tom at the Farm er på sitt mest gripende, dybdeborende og sannferdige i sin utforskning av homofobi - ikke som dvaske fordommer, men hvitglødende hat, en primaltilstand kun dunkelt forstått av utøveren. Francis vet godt at Tom og den døde broren har hatt et forhold, men moren må ikke vite om det. Samtidig blir det ganske klart at Francis kanskje er den mest pansrede skaphomsen filmverdenen hittil har sett. Tilsatt dette ormebolet av fortrengte følelser er også hint om at Francis har hatt incestuøse følelser for broren. Francis utvikler nå i eksplosiv fart et besynderlig hat/kjærlighetsforhold til Tom, som han med alle midler vil ha til å bli boende på gården.

Tross settingen er ikke Tom at the Farm noen utpreget realistisk film. Fotoet er fargesterkt, filmmusikken ofte bevisst påtrengende med underliggjørende effekt, ditto for de mange sprangene i handlingen, hvor til og med det mest dramatiske plutselig kan bli utelatt. Både under introduksjonen av moren og Francis tar det lang tid før Dolan viser oss deres ansikter. Nesten genial er ideen der Dolan smyger inn et Cinemascope-format i bildene når du minst aner det."

----

Stavanger Aftenblad setter karakter 5, og under tittelen "Fascinerende fortalt gåtefilm", sier de: ..en briljant fortellerteknikk får oss seere til å sitte fjetret av spenning ytterst på stolsetet. Fortellerkunst på sitt ypperste . imponerende godt gjort."
De avslutter med dette: "Lenge vet du ingenting. til slutt vet du en del, men de fleste bitene i gåten har du fantasert fram selv. Og underveis har du hatt en dirrende dramatisk filmopplevelse."

----

Fæ'vennen gir også karakter 5, med tittelen "Gir deg frysninger", og skriver bl.a:
"..viser han igjen et kreativt talent og en spennvidde som er få forunt. Han både regisserer, har skrevet manuset og spiller hovedrollen i denne intense filmen som garantert vil gi deg frysninger"

----
Trondheimsstudentenes nettavis skriver følgende om filmen, under tittelen "Spent kanadisk sadisme":

"Tom at the farm er en spennende beretning om misbruk, som griper tak i deg og holder deg fast til filmens slutt.

Med sin nyeste film framstår Xavier Dolan som en spenningsmester. Tom at the farm drar publikum inn i en psykotisk karusell preget av sadisme, sorg og skam. Filmen er rik på dramatikk, og tar deg med til helvete og tilbake igjen på vakkert vis.

Tom, spilt av regissør Xavier Dolan, reiser til landsbygda for å delta i sin kjærestes begravelse. Han oppdager fort at familien til hans tidligere elsker ikke vet om deres forhold, og det virker som om ingen kjenner til hans eksistens. Pierre-Yves Cardinal spiller Francis, den homofobe broren som også er den eneste som kjente til forholdet deres. Francis innleder straks et sadistisk og psykotisk spill hvor han manipulerer Tom til å bli på gården. Gradvis forstår man at Tom kanskje aldri vil komme seg bort derfra.

Dyktig avbildet galskap

Tom at the farm illustrerer sorg, skam og stillhet i en vakker symbiose. Galskapen blir framstilt med filmatisk dyktighet - her brukes lyd og kameravinkler til å fremme Toms utrygghet. Scenene veksler fra tyngende stillhet til eksplosjoner av dramatikk og kaos. Den dyktige filmatiske teknikken kombinert med to dypt forstyrrede hovekarakterer gjør at filmen fascinerer gang på gang. Regissøren leker seg med tid og kameravinkler som fremmer det som føles som essensen av handlingen - galskapens usikkerhet. Pierre-Yves Cardinal portretterer rollen som en psykopatisk bonde strålende, og kjemien til Cardinal og Dolan er slående. I tillegg er historien til Tom så tragisk at man ikke kan føle annet en medynk for hans skjebne.

Frustrerende usikkerhet

Forholdet mellom Tom og Francis er like frustrerende som det er trist. Ikke sjeldent river jeg meg i håret over Toms handlinger, som til tider virker overdrevent naive og som Francis vet å utnytte. Bakgrunnen for avgjørelsene blir godt illustrert ettersom man blir kjent med Tom. Når handlingen eskalerer blir frustrasjonen til angst mens du ser hvordan Tom sakte, men tilsynelatende sikkert dras dypere ned i håpløsheten.

Den brutale og til tider dyriske Francis framstår som meget skremmende, og selv om dette er en psykologisk thriller, gir filmen sterke assosiasjoner til en skikkelig skrekkfilm med hjerteskjærende voldscener. Man får et forstyrrende godt bilde av hvordan Toms opprørsvilje blir kvernet ned av den truende og utspekulerte Francis, samtidig som man aner en flørtende tone mellom fange og fangevokter.

Svigerfamilien fra helvete

Tom at the farm er en framvisning i vidunderlig bruk av filmkunstens mange aspekter. Selv om det beste med filmen er måten lyden, kameravinkler og lys blir brukt, er det ikke fordi historien har mangler, tvert imot. Spenningen skapt av en besnærende tragisk historie og fabelaktig filmteknikk gjør at filmen truer med å rive hjertet ut av brystet ved omtrent hver eneste replikk. Dolan lar deg slappe av akkurat lenge nok, før du sperrer opp øynene i sjokk atter en gang. Han er en mester i å skape spenning, og historien sjokkerer omtrent konstant. Samtidig mister man aldri håpet på at det kanskje kan gå bra.

Med Tom at the farm har Dolan skapt en film som virkelig setter svigerfamilien fra helvete i nytt lys."

Dette skrev Montages.no om filmen i forbindelse med visningen på OIFF:

"Xavier Dolan slo pusten ut av oss med Laurence Anyways i 2012, og er allerede tilbake med et nytt verk, som fikk mange flotte omtaler og kritikerprisen (FIPRESCI) under filmfestivalen Venezia, der den deltok i hovedkonkurransen. Tommy Lørdahl har for vane å presentere Dolans filmer på OIFF - inkludert Laurence Anyways i fjor - og kan altså by på en svært tidlig visning av Tom at the Farm (Tom à la ferme). Vi skrev følgende om traileren og festivalmottagelsen:

"Snutten antyder mer enn den viser, det ulmer mellom bildene; hvis den fanger stemningen i filmen, kan vi vente oss noe ganske annet og mer uhyggelig enn den unge regissørens foregående filmer. Dette er omtrent så langt fra den flamboyante og i sum oppløftende - om enn svært melankolske - Laurence Anyways som det er mulig å komme. Men så er da også Tom à la ferme Dolans første utpregede sjangerfilm, og selv om den ser ut til å delvis bryte med overflateestetikken regissøren har beskjeftiget seg tidligere, vitner traileren om at han fortsatt opererer med et spennende formspråk. Klippet hvor vi i få sekunder får se en svevende bildør minner underlig nok om scenen i Laurence Anyways hvor det regner nyvaskede klær fra himmelen.

Det er ikke overraskende at Dolan - etter et knapt halvminutt - gir et lite nikk til en av sine store helter, Alfred Hitchcock, ved å vise et dusjforheng som dras til side. Regissøren har aldri lagt skjul på sin fascinasjon for suspense-mesteren, og det ser sannelig ut som Dolan, med god hjelp av Gabriel Yareds dramatiske Bernard Herrmann-aktige toner, vil servere en nervepirrende, psykologisk thriller denne gangen. I sin omtale av Tom à la ferme fra Venezia skrev The Playlist at Dolan "not simply aping Hitchcock, Clement and Chabrol (to name but a few), but melding them with his existing style and concerns." Vi kan med andre ord forvente oss en film som går i fotsporene til store navn, men som samtidig preges av Dolans egenartede filmspråk."

Dette kan bli et av årets høydepunkter!"
----
"Opening with a swooning French-language rendition of Michel Legrand's "The Windmills of Your Mind" and closing with Rufus Wainwright's anguished escape anthem "Going to a Town," the film could as easily have cribbed a lyric from Blur's "Coffee & TV": "Do you go to the country / It isn't very far / There're people there who will hurt you / Because of who you are." That's exactly what Tom (a bottle-blond Dolan) learns when he heads to Quebec's rural flatlands to bury his 25-year-old lover, Guillaume."