Grizzly Man

Timothy Treadwell var, om man kan si det på den måten, amatørekspert på grizzlybjørner. Han tilbragte tretten somre på Kodiakøya i Alaskas Katmai nasjonalpark, de siste par somrene delvis i selskap med kjæresten Amie Huguenard. I løpet av de årlige ekspedisjonene samlet han et unikt billedmateriale, de første årene i form av fotografier, i de siste filmet han grizzlybjørnenes liv og levnet på video.

Han kom så nær innpå dem at han så og filmet ting ingen andre kunne. Når bjørnene lå i hi, reiste han landet rundt for organisasjonen han stiftet, Grizzly People. På disse turneene spredte han vederlagsfritt sin kunnskap om og kjærlighet til grizzlybjørnene til tusenvis av trollbundne skolebarn.

Men kjærlighet betyr lite i villmarka. Den femte oktober 2003 ble Treadwell og Huguenard angrepet, drept og spist av en bjørn som enda ikke hadde gått i hi for vinteren. Flygeren som skulle hente dem hjem fant restene av dem og fikk hentet parkoppsynet, som i sin tur drepte den antatte slagbjørnen, bjørn 141. Slik endte livet til en mann med store personlige problemer, men enda større hjerte for ville dyr.

Om filmen
Men vår historie slutter ikke der. Treadwells opptak var åpenbart ment som råmateriale til en naturfilm, og via en serie tilfeldigheter havnet forprosjektet og Treadwells omlag hundre timer videofilm hos den tyske mesterregissøren Werner Herzog.

Herzog ble selvsagt svært fascinert av materialet, og satte i gang med å lage filmen. Men, og dette er et viktig men, han lagde avgjort ikke den filmen Treadwell ville laget, og Grizzlymannen slik den framstår for publikum er heller ikke bare en bauta over et makeløst liv.

Som den filmkunstneren han er, lar Herzog publikum se det hele gjennom hans øyne. Grizzlymannen inneholder riktignok for en stor del Treadwells opptak, men ikke bare det som skulle vært med i bjørnefilmen hans. Flere ganger vendte Timothy Treadwell nemlig kameraet mot seg selv, og ved å ta med mye av dette materialet forteller Herzog oss mer om mennesket, naturen og ikke minst forholdet mellom dem enn Treadwell kunne gjort.

Også gjennom intervjuer blir vi kjent med denne bjørneentusiasten. Jewel Palovak, som startet organisasjonen Grizzly People sammen med Treadwell har sitt å si, det samme har Timothys foreldre. Ordentlige bjørneforskere som får uttale seg, antyder at Treadwell kan ha gjort bjørnene mer skade enn gavn ved blant annet å venne dem til folk, mens noen mener han må ha trodd at bjørnene var folk, menn og kvinner i bjørnekostymer.

Også Herzog selv er klar på hva han mener og hvor hans og Treadwells oppfatninger skiller lag. Det er kanskje særlig dette som hever filmen fra spennende dokumentar til viktig film, at byr både sitt emne og sitt publikum på motstand, slik at iallfall publikum får anledning til å tenke selv.

Om regissøren
Werner Herzog (født 1942) er selv en mann som er kjent for å gå inn i sitt verk med liv og sjel. Han skal blant annet ha spasert fra München til Paris for å besøke Lotte Eisner på dødsleiet, og han lagde flere filmer med Klaus Kinski, til tross for at de to stundom gikk med gjensidige planer om å drepe hverandre. Særlig to av disse filmene, Fitzcarraldo (1982) og Aguirre - Guds vrede (Aguirre - der Zorn Gottes 1972) handlet om besettelse av minst samme kaliber som vi møter i Grizzlymannen.

Andre kjente filmer er Gåten Kaspar Hauser (Jeder für sich und Gott gegen alle, 1974), Også dverger begynte i det små (Auch Zwerge haben klein Angefangen, 1970) og ikke minst Woyzeck (1979).