Shortbus

New York er stedet der alle er åpne for de nye og de gamle, stedet alle reiser til for å søke tilgivelse, stedet der alt kan skje og alt skjer. Handlingen utspiller seg i og rundt Shortbus, en 'salon' der frisinnede møtes og opplever litteratur, musikk, gode samtaler og sex.

James og Jamie har vært sammen i fem år, og James mener det er på tide å slippe flere til i forholdet, iallfall er det det han sier til Jamie. Egentlig har han tenkt å sørge for at Jamie ikke blir alene etter James' planlagte selvmord, men det er det ingen som vet.

De oppsøker en parterapeut for å diskutere saken, og slik blir de og vi kjent med Sofia. Hun er lykkelig sammen med sin mann Rob, bortsett fra at hun aldri har opplevd orgasme, hverken med ham eller noen andre. Dette får James og Jamie vite, og de inviterer henne til å komme til Shortbus.

Der møter hun blant andre den ensomme og kjærlighetssøkende dominatrisen Severin. Severin og Sofia oppdager at de kan hjelpe hverandre, siden den ene er ekspert på parforhold og den andre på orgasmer. Blant de andre i salongen er Ceth, som faller pladask for James og Jamie, og Caleb, en ung mann som har spionert på James i lang tid og ikke liker tanken på at James og Jamie skal bli fler. Ellers er New Yorks tidligere borgermester tilstede, og selvsagt salongens midtpunkt og vert, Justin Bond.


Om filmen
En sofistikert New York-komedie, en film som har lært av Woody Allen, Robert Altman og Mike Leigh, en film med et stort, åpent hjerte som henvender seg til et publikum med åpent sinn.

Det skal litt til å lage en film med usimulerte sexscener uten at det sklir over i pornografien, men John Cameron Mitchell har klart det med Shortbus.

Mange av de andre som har forsøkt har endt opp med sære kunstfilmer, men heller ikke dette er en rettferdig betegnelse på Shortbus. Ikke fordi den ikke er kunstnerisk på høyden (for det er den så absolutt), men fordi den på ingen måte er sær eller fremmedgjørende.

De omtalte sexscenene springer naturlig ut av filmens handling, og fører like naturlig handlingen videre. Skuespillerne skal ikke gestalte kjønnsatleter, men vanlige mennesker som deg og meg, mennesker som har sorger og gleder, lyster og nevroser knyttet til sex.

Filmens manus ble ellers utviklet i samarbeid med skuespillerne selv. Regissør John Cameron Mitchell har studert og latt seg inspirere av Mike Leigh (Naken, Hemmeligheter og løgner, Vera Drakes hemmelighet), som arbeider mye med en slags guidet improvisasjon, en arbeidsmetode som så langt har gitt gode filmer med svært menneskelige og troverdige rolletolkninger.

Det er lett å se at også Robert Altmans ensemblefilmer (eksempelvis Short Cuts, Gosford Park, Nashville) har vært en rik inspirasjonskilde for Mitchell og hans medarbeidere.

En av de største inspirasjonskildene er likevel New York selv, og det er ikke galt å si at Shortbus blant mye annet også er et kjærlighetsbrev til 'The big apple'. New York er byen med det åpne hjertet, byen som har plass til alle slags mennesker og godtar alle som de er.

Regi og manus: John Cameron Mitchell
Shortbus er John Cameron Mitchells andre film som regissør. Den første, Hedwig and the Angry Inch, handlet om en østtysk transseksuell som ikke orket å vente på kjønnsskifteoperasjonen, brukte kniven på seg selv og fortalte om smerten gjennom rock'n'roll. Ikke overraskende fikk den raskt kultfilmstatus.

Kjønnsorganer i bevegelse på norske kinoer - en kortfattet oversikt
Rent bortsett fra at et og annet samleie sikkert har funnet sted rundt omkring i norske kinosaler, har det alltid vært slik at spesielt realistiske eller reelle sexscener har fått debatten til å rase mer eller mindre høylytt.

I 1994 sjokkerte Jon Jost med norsk kinobransjes første erigerte penis i Frameup, og i 1998 brukte Bruno Dumont body doubles til en såkalt hardcorescene i filmen Jesu Liv, en film som ble behørig anmeldt til politiet for brudd på blasfemiparagrafen.

Body doubles ble også brukt i den mest famøse scenen i Lars von Triers skandalesuksess Idioterne (også den i 1998), der tittelkarakterene arrangerer 'gruppeknald'.

Larry Clarks film Kids ble beskyldt for å være spekulativ og pornografisk, og halvparten av billettinntektene på verdensbasis kom fra Klingenbergkjelleren. Da samme regissør og manusforfatter gjorde comeback med Ken Park (i 2003) ble det langt mindre oppstyr.

Catherine Breillats Romance forarget mange da den kom i 1999, men hennes neste film, Baise-moi (2001) ble bare vist på filmklubber.

I 2001 opplevde kino-Norge ellers en svært forsinket og forvirret premiere: Oshima Nagisas Sansenes rike (Ai no korida) fra 1976 ble først tildelt 100 000 kroner i importstøtte fra Norsk Filminstitutt og så prompte ilagt visningsforbud av Statens filmtilsyn, en instans som på den tiden hadde samme adresse som filminstituttet.

Filmtilsynets avgjørelse ble anket til den nyopprettede filmklagenemnda, som i sin tur opphevet forbudet slik at filmen kunne få premiere i Norge, 25 år etter at den ble spilt inn. Noe mindre forsinket fikk Ming Liang-Tsais eksplisitte pornomusikal Den lunefulle skyen norsk distribusjon tidligere i år.

Siden Baise-moi, Intimité (Patrice Chereau 2002) og 9 songs (Michael Winterbottom) aldri ble vist på kino i Norge, kan vi telle alle filmer vist i næring i Norge på tross av (eller på grunn av) eksplisitte sexscener med fingrene på to hender.

Om vi regner med at kritikere og publikum har holdt tritt med sensuren (og kan telle på tærne), er det likevel håp om at Shortbus kan tas på alvor som den rørende og morsomme filmen den er og ikke bli avvist som den spekulative grisefilmen den så avgjort ikke er.