Monster's Ball

Visstnok var det i 50-årene at det ble utkjempet rasekamper, hvor fargede måtte reise seg for hvite på bussen og sitte på egne benker i parkene og gå på egne skoler (med kummerlige utdannelsesforhold).
Men i den virkelige verden er man enda ikke fremme til den ultimale politiske korrekthet. Fargede er i hverdagen ikke afroamerikanere, de er niggere, de behandles med kjølig forakt og tålt toleranse. Det er i dette solstekte klima vi følger en fengselsbetjent ansatt på dødscellene i et høysikkerhetsfengsel. Han er 2. generasjons fengselsbetjent hvor sønnen allerede har gått i farens og bestefarens spor.
En henrettelse står for døren. Guvernøren har avslått den siste anken om utsettelse av datoen. Det er travelt i fengselet. Den elektriske stol blir testet. Fengselspersonalet instrueres. En henrettelse er en blanding av formaliteter og ritualer.
Den dødsdømte har hatt besøk av sin kone og sønn - det siste måltid står urørt - vaniljeisen smelter - han tegner sitt livs siste portretter med kullstifter på en skisseblokk og gir dem til den unge betjenten.

Foran oss venter en historie som får adrenalinet til å pumpe, hjertet til å hamre, øynene til å bli våte, smerten til å lamme og følelsene til å være i skrikende opprør.
Hvis man tror at en film kan endre verden, er kanskje Monsters Ball en av dem.

"ÅRETS BESTE FILM"
USA mest kjente kritiker, Roger Ebert