Dancer in the Dark

Selma har en fantasidør på gløtt ut av den triste hverdagen. Lidenskapen for gamle musikaler fører henne bort fra den fabrikkgrå monotonien. For Selma blir industristøyen rytmer og melodier til dansenumre hun tenker ut over samlebåndet.

Like før Selma har nok penger til operasjonen, kommer hun i konflikt med naboen Bill (David Morse). Han beskylder henne for å ha stjålet sparepenger som skal redde ham fra konkurs. Konfrontasjonen gjør Selma til hovedpersonen i et drama som får en tragisk sisteakt.


Gullpalmevinner i Cannes
"And the Palme d'Or goes to...," sa Catherine Denevue. Så nynnet juryformann Luc Besson en melodistrofe fra filmen, tok en kunstpause og erklærte at "Dancer in the Dark" hadde vunnet Gullpalmen for 2000 ved filmfestivalen i Cannes.

Det ble møtt med både begeistring og mishag, for Lars von Triers manøvrering i musikalsk farvann hadde delt kritikerstand og publikum - men dermed er alt som normalt for den begavede dansken. Filmene hans har for vane å løftes til himmels eller trekkes ned i søla, alt etter øynene som ser. Dette er sikkert greit for von Trier, som har sagt at "en film bør være som en stein i skoen".

Triumfen i Cannes ble kronet med pris for beste kvinnelige skuespiller til debutant Björk, som opprinnelige bare hadde tenkt å stå for musikken til von Triers musikalske drama.

Filmingen startet tidlig i 1999, og den amerikanske landsbygda i filmen er egentlig svenske Trollhättan. "Dancer in the Dark" er filmet med videokamera, og har mange av von Triers røffe dogmetrekk, men bekjenner seg ikke fullt og helt til disse reglene.


Lars von Trier (regi/manus)
Lars von Trier er allment anerkjent som en av Europas dyktigste filmmakere. Hans mest kjente film er "Breaking the Waves" (1996), som høstet en mengde nominasjoner og priser, deriblant en Oscar-nominasjon for Emily Watson.

For nordmenn er von Trier også kjent for TV-seriene "Riket" (1994) og "Riket II" (1997), som gjorde Rigshospitalet i København til det reneste spøkelsesslottet. von Triers siste film, "Idiotene" (1998), ga støtet til en sensurdiskusjon i Norge på grunn av nærgående seksuelle skildringer.

Cirka ett år før lanseringen av "Breaking the Waves" forfattet von Trier et filmestetisk manifest, "Dogme 95", der han blant annet argumenterer for at filming bør gjøres på location, med håndholdt kamera og autentisk lys og lyd. Flere av hans danske kollegere har fulgt prinsippene, og manifestet har gitt inspirasjon til regissører i flere land, deriblant Norge.


Björk (Selma)
Islands mest kjente eksport er fortsatt bare 34 år gammel, men har rukket å utgi 14 plater i løpet av 23 år. Hennes første plate, en samling med islandske sanger, ble utgitt da Björk var 11 år gammel. Deretter ble hun med i flere band som raskt forsvant før hun ble frontfigur i The Sugarcubes, som fikk internasjonal suksess med sin særpregede popmusikk og solgte mer enn tre millioner plater.

Etter at The Sugarcubes ble oppløst i 1992, gikk Björk i kompaniskap med en trio anerkjente jazzmusikere for å utgi en plate med jazz- og populærklassikere. Den holdt seg på salgslistene i årevis.

Björks solokarriere har vært en sammenhengende triumf. Med "Debut", "Post" og "Homogenic" har hun skapt seg en musikalsk identitet som er fullt og helt hennes egen. Over sju millioner platekjøpere har satt pris på islendingens univers. Björk har også samarbeidet med en rekke musikere på tvers av genregrensene. Dessuten har musikkvideoene fått mye skryt, deriblant tre Grammy-nominasjoner.


Catherine Denevue (Kathy)
Den evigunge franske skjønnheten vender tilbake til musikalgenren, som hun har vært innom i Jacques Demys "Les Parapluies de Cherbourg" (1964) og "Les Demoiselles de Rochefort" (1967).

Denevue har spilt i nærmere 90 filmer siden debuten i "Les Collégiennes" (1957), da under navnet Catherine Dorléac. Hun er særlig kjent for samarbeidet med mesterregissører som Roman Polanski ("Repulsion", 1965), Luis Buñuel ("Belle de Jour", 1967) og François Truffaut ("The Last Metro", 1980).


Peter Stormare (Jeff)
Hvis du har sett Coen-brødrenes "Fargo" (1996), husker du sikkert Peter Stormare. Svensken var Steve Buscemis tause, psykotiske kollega med forkjærlighet for makaber vold.

Stormare har hatt en løfterik karriere i Hollywood etter sin opptreden i Penny Marshalls "Oppvåkningen" (1990). Foruten mutt innsats for Coen-brødrene både i den nevnte frostbitte komedien og like surrealistiske "Den store Lebowski" (1998), har Stormare blant annet spilt i Steven Spielbergs dinosauroppfølger "Den tapte verden" (1997), meteormarerittet "Armageddon" (1998) og ligget på pornobransjens nederste hylle i "8MM" (1999).