Kautokeino-opprøret

I århundrer har de forblåste viddene lengst nord i Nord-Norge vært bebodd av samefolket og reinsdyrene deres. Men moderne tider er i ferd med å innta den avsides kjøpstaden Kautokeino, som styres av den formuende handelsmannen Carl Johan Ruth. En av de samiske gruppene (siidaene), ledet av den unge kvinnen Elen, nekter å betale en urettferdig gjeld til Ruth. Uten rettssak sørger Ruth for å fengsle de fleste i Elens siida, og hun blir alene om å ta vare på reinsdyrene. Elen får hjelp til å få i stand en rettssak som bidrar til å løslate de fleste mennene. Men Ruth tar beslag i siidaens reinsdyr for å dekke kostnadene til rettssaken. Uten livsgrunnlag har ikke Elen og siidaen noe annet valg enn å gå imot Ruths krav.

Om kvelden 7. november 1852 drar 57 kvinner, menn og barn fra tamrein og telt på vidda. De er ute i rasende ærend, og flere av dem skal aldri komme tilbake. Først og sist i følget er Ole Somby og Aslak Hætta. I grålysningen neste dag når sledefølget Kautokeino. Her blir de møtt av kjøpmann Ruth og lensmann Lars Johan Bucht. Begge ser at samene er ute i truende oppdrag. Bucht griper en gjerdestaur når samene nærmer seg, men Aslak Hætta er raskere. De to barker sammen, og når Aslak får hjelp går lensmannen i bakken. Aslak biter nesen av Bucht, får tak i kniven hans og hogger til. Også Ruth går i bakken, og mannen som er opphav til så mye fyll og elendighet blant de mannlige samene får smake stokken av rasende samekvinner. Så er det presten, Fredrik Waldemar Hvoslef, sin tur til å møte sognebarnas vrede. Om kvelden er Ruth og Buch døde av skadene, mens presten er skamslått.

Det som siden blir kalt Kautokeino-opprøret er nødt til å få et blodig etterspill.

Hvorfor opprør?
Mange teorier er blitt fremsatt om hvorfor samene gikk så drastisk til verks mot det norske storsamfunnet. Aldri før eller siden har spenningen mellom samer og andre nordmenn ført til dødsfall. Noen hevdet at lederne, og særlig Aslak Hætta, var drevet av hat og hevnlyst. Andre mente at rebellene var forvirrede og forvillede fanatikere som hadde mistolket den svenske presten Lars Levi Læstadius. Hans vekkelse spredte seg over hele Nordkalotten på denne tiden, og den fenget de frustrerte reindriftssamene.
I nyere tid har sosialøkonomiske forklaringer blitt lagt fram som motiv for den blodige vinterdagen i Kautokeino. Samene hadde i årevis vandret med reinen i Norge, Finland og Sverige. En grenseavtale mellom Norge og Sverige i 1751 hadde sikret samenes rett til å utnytte beitene på begge sider av grensen. Så mistet svenskene Finland til Russland, og russerne stengte grensen for de norske samenes bruk av finske beiter fra 15. september 1852. Dette hadde enorme økonomiske konsekvenser. På samme tid øke motsetningene mellom vandrende samer og en voksende kystbefolkning på grunn av jordbruksinteresser.

Nils Gaup
(regi)
Nils Gaup er blant de få norske regissørene som står bak en Oscar-nominert film. Hans hardtslående, frostbiterske "Veiviseren" (1987) ble nominert til Oscar for beste utenlandske film. Den var også svært populær og innbringende på leiemarkedet, og suksessen førte til at Gaup ble et internasjonalt filmnavn. Den delvis Disney-finansierte sjørøverfilmen "Håkon Håkonsen" kom i 1990, og var til da den dyreste skandinaviske filmen noensinne med sitt budsjett på 60 millioner kroner. Thrilleren "Hodet over vannet" fra den norske skjærgården fikk også oppmerksomhet i Hollywood, og den ble gjeninnspilt med Cameron Diaz og Harvey Keitel i hovedrollene. Hvis Gaup med "Veiviseren" hadde lagd en "northern", valgte han en western som sitt neste prosjekt. "Tashunga" (1996) med Christopher Lambert og James Caan ble delvis innspilt i Nordmarka. I 1999 filmatiserte Gaup "Misery Harbour", en tolkning av Aksel Sandemoses roman "En sjømann går i land" og biografien "Mannen fra Jante".