Trikken til Auschwitz

For 70 år siden ble han arrestert som 19-årig gymnasiast fra Nordstrand skole mens han satt og gjorde lekser hos en kamerat. De som anholdt ham var to politimenn i sivil, og etter å ha tatt klokken og småpengene reiste de sammen med trikken ned til til gardekasernen ved Kirkeveien, hvor alle jødiske menn over 15 år ble samlet.

I en måned opplevde han KZ-livet på norsk i den nyopprettede konsentrasjonsleiren Berg utenfor Tønsberg, som ble drevet av NS-hirden. Imens laget Quislingregjeringen lover og forordninger som gjorde det mulig å konfiskere all jødisk eiendom, og siden å arrestere og utvise alle av jødisk opprinnelse, uansett alder og kjønn. I ettertid vet man at arrestasjonene og deportasjonsplanen kom svært overraskende på Eichmann-administrasjonen i Berlin, som likevel "ville gjøre sitt beste". 26. november 1942 ble Sammy og 531 andre jøder fraktet til Utstikker 1 på Vippetangen og jaget ombord på fangeskipet D/S Donau. Ved avreise ble de fratatt sitt norske statsborgerskap, og Quislingregjeringen måtte love ikke under noen omstendigheter å be om å få noen av dem tilbake. 1. desember ble 346 kvinner, barn og menn over 45 år sendt rett inn i gasskammeret i Auschwitz, noe som må regnes som å være den største massakren i nyere norsk historie. Sammy var blant 186 menn som ble erklært "arbeidsdyktige", men etter 3 måneder med hardt arbeid og minimalt med mat og klær var bare 25 av disse i live. Da han vendte tilbake i 1945 hadde bare 8 overlevd den første deportasjonen.

I denne dokumentarfilmen følger vi Sammy på en tilbakereise hvor nåtid blandes med fortid, og hans beretninger med oppdatert historisk forskning. Filmen er laget ut fra ønsket om å forstå hvordan dette kunne skje. Hvilke små og store skritt gjorde det mulig å plukke ut ikke bare en ung gutt, men en hel folkegruppe av en spesiell etnisk opprinnelse og dømme dem til døden? Hvordan og hvorfor skjedde dette i et land uten noe "jødeproblem"?

De største spørsmålene er likevel hva som skjedde med Sammy og hvordan han klarte å overleve, på tross alt, og hvordan det var mulig å vende tilbake til samfunnet igjen etter en sånn opplevelse.

Regi:
Elsa Kvamme er regissør, skuespiller og forfatter. Hun begynte som skuespillerelev ved Eugenio Barbas fysiske eksperimentteater Odin Teatret i Danmar, og startet siden Saltkompagniet, en av de første norske frigruppene med internasjonal suksess. På 1990-tallet gikk hun på filmskolen Tisch School of arts ved NYU i New York, og debuterte som manusforfatter med spillefilmen "Maja Steinansikt", som kom til Berlinalen. Siden har hun blant annet hatt manus og regi på spillefilmen Fia og klovnene, som fikk en Amanda og 9 internasjonale priser.

Før og etter dette har hun regissert flere dokumentarfilmer med 2.verdenskrig som bakteppe. De første var fjernsynsdokumentarene "Buchenwaldtåken" og "Studenter i rasestaten ("Tysklandsstudenter"), som handler om de norske studentene som ble sendt til Tyskland for å bli omskolert til å bli SS-elite. I den Amanda-nominerte "En dame med hatt" var utgangspunktet den jødiske hattemodisten May Aubert og hennes eventyrlige flukt ved hjelp av penger sydd inn i hattene. "Legenes krig" tok utgangspunkt i faren Elling Kvammes krigsopplevelser, og vant pris for beste dokumentarfilm på Kortfilmfestivalen i 2011.

Foto:
Nils Petter Lohterington er en av Norges beste og mest allsidige dokumentarfotografer og en mester i å skape poetiske stemninger og utnytte det naturlige lyset. Han har tidligere filmet bla. Gunnar Sønsteby, Arne Nordheim og de andre av Morten Krogvolds "Ansikt til ansikt"--portretter; og dokumentarserier som "Hurtigruta" og "Norge i rødt, hvitt og skrått". Han har også filmet de prisbelønte dokumentarene "Lykkens grøde", og "Legenes krig".

Komponist:
Henning Sommero er ikke noe ukjent komponistnavn innen teater og film, men dette er vel en av de første dokumentarfilmene han har satt sin signatur på. Sammy har nå fått sitt eget score, til cello, trompet og Sommerros eget pianospill.

Klipper:
Steinar Stalsberg tilhører den yngre klipper-generasjonen fra Filmskolen i Lillehammer som nå er iferd med å slå gjennom. Han er mester i å finne materiale på nettet som kan videreutvikles til levendegjøring av gamle telexer og å finne visuelle måter å animere scener hvor det egentlige underlaget bare er falmede fotografier og gulnede dokumenter. For ikke å snakke om alle arkivfilmene han har bearbeidet med sans for deres substans, uten å være redd for å krysse dem med andre bilder som gir materialet den dybde dette temaet fortjener.