I'm A Cyborg But That's OK

Vi følger ungjenta Young-goon, som er innlagt på mentalsykehus etter det som virker som et selvmordsforsøk. Selv hevder hun å være en kyborg: en blanding mellom maskin og menneske, som kan lade seg opp med batterier og kabler og ikke trenger å spise. Hun skyr terapigrupper med de andre pasientene, siden følelser er dødssynd for en kyborg. I stedet ber hun medpasienten Il-Sun, som er kleptoman, om å stjele hennes empati, så hun kan drepe sine hvitkledde voktere og flykte. Men Il-Sun insisterer på at det finnes en annen vei ut av krisa for Young-goon.

Spillestilen, musikken, kameravinklene og den ekstremt finurlige produksjonsdesignen peker alle i samme retning: I’m a Cyborg… er ingen realistisk film. I små porsjoner er den også ganske voldelig, men den er langt fra kynisk og distansert. Regissør Park bruker motsetningen maskin/menneske som en nydelig metafor for Young-goons overlevelsesmekanisme, og litt etter litt forstår vi hvorfor hun er så fortvilet. Også stort pluss i boka for det som må være tidenes bruk av jodling på film.

Park Chan-wook (f. 1963) fra Sør-Korea er en av verdens mest anerkjente nålevende regissører. Han har regissert en lang rekke visuelt spektakulære og drivende filmer, og fikk et gjennombrudd med JSA: Joint Security Area (2000) og Oldboy (som han vant Grand Prix for i Cannes i 2003). Tematisk er hevn ofte en sentral drivkraft hos mange av hans karakterer.