Possession
Gi din vurdering:
Anmeldelser
Loading...
Possession er et dobbelt primalskrik fra regissør Andrzej Zulawski: Både en desperat tolkning av et ekteskap på vei utfor stupet, og et snerr til hjemlandet Polen som la bånd på ham under den kalde krigen. Slik er Possession også et godt bevis på hvor viktig filmmediet kan være, som et uttrykk både for en politisk historisk periode og en universell menneskelig tilstand.
I likhet med mange andre kompromissløse filmmesterverk, er det ikke så lett å fortelle hva Possession handler om. Én ting er hva Zulawski vil formidle via sin freudianske tvangstrøye på vrangen – der uhyggelig skjønne dobbeltgjengere og et ikke fullt så skjønt elskovsuhyre åpner for tolkningsspinn – men det er ikke bare-bare å gi et resymé av galskapen heller. I sentrum står i alle fall ekteparet Mark (Sam Neill) og Anna (Isabelle Adjani), som er i ferd med å gli fra hverandre. De holder til i en leilighet i Øst-Berlin, sammen med sin sønn Bob, rett ved Berlinmuren, der noen vakter holder inntrengende utkikk mot stuevinduet deres. I en tidlig scene der paret ligger i sengen og diskuterer samlivssituasjonen, skaper Zulawski en autentisk skildring av samtalen om et forhold som ebber ut.
Her ligger kanskje nøkkelen til at en så frenetisk og surrealistisk film som Possession fungerer på et følelsesmessig plan. Det påtrengende hysteriet oppleves som noe helt nødvendig for den tilstanden filmen skal kanalisere. Det sykelige, klaustrofobiske uttrykket, der et klengete og håndholdt kamera fanger de to konstant bevegelige kroppenes feberridde virkelighet, føles faktisk ekstremt realistisk – en ekspresjonistisk skildring av reell menneskelig psyke.