Etter å ha sittet inne i 7 år for et drap hun ikke begikk, bestemmer Alma seg for å gjennomføre det

Annonsørinnhold for Europafilm

Den første scenen i filmen Alma er en skurrete svart-hvitt-snutt fra et videokamera som viser en tre år gammel jente i et krigsherjet land. Hovedpersonen vår, Alma, kommer til Island sammen med moren, tydelig traumatisert.

Nå, 25 år senere, sitter Alma på en lukket psykiatrisk institusjon for strafferettslig utilregnelige, etter at hun ble funnet skyldig i å ha drept kjæresten sin. Selv kan hun ikke huske forbrytelsen, eller noe særlig annet fra tiden hun og kjæresten spilte i rockeband og inntok store mengder rusmidler.

Alma har blitt nonverbal, i hvert fall foreløpig. Hun begynner å skrive, og dekker snart alle veggene i rommet sitt, og til slutt kroppen, med tekst - i et forsøk på å koble til igjen.

Plutselig viser det seg at kjæresten slettes ikke er død. Han har vært i Damaskus i åtte år, på rømmen fra narkogjeld, og er nå på vei tilbake til Island. Alma føler seg forrådt, og bestemmer seg for å forlate avdelingen, og drepe kjæresten – på ekte, denne gangen.

Alma ble nominert til Nordisk råds filmpris i 2021, og du kan endelig se den på kino fra 22. oktober!

Kjøp billetter til filmen her

Filmen er skrevet og regissert av Kristín Jóhannesdóttir. Hun er 74 år gammel, og regnes som en av de mest unike og stilistisk orienterte filmregissørene fra øya. Hennes film Svo á jörðu sem á himni fra 1992 hadde premiere på filmfestivalen i Cannes, og vant en Amanda-pris i Norge, men siden den gang har kun jobbet med TV, radio og teater – fram til nå.

Jóhannesdóttir studerte litteratur og filmvitenskap i Frankrike, og det var også der hun begynte sitt arbeid som filmskaper. Innspillingen av Alma begynte for fem år siden, og i rollene som Almas fostermødre finner vi islandske Kristbjörg Kjeld og franske Emmanuelle Riva. Riva er kjent særlig for sine hovedroller i Hiroshima, mon Amour (1959) og Amour (2012), som hun ble Oscar-nominert for. Hun døde 27. januar 2017, og Alma er hennes siste film.

I 2017 døde også Jóhannesdóttirs ektemann og støttespiller, poeten Sigurður Pálsson. Disse dødsfallene bremset produksjonen av Alma, og det skulle ikke bli lettere når en global pandemi begynte å stikke kjepper i hjulene.

Filmen er vakkert fotografert, med rolige og oppsatte bilder av islandsk natur og iskald, tidvis forfallen arkitektur. Historien utspiller seg mot et bakteppe av den islandske bankkollapsen, og kvotesystemet som gjør det vanskelig for mindre fiskerier å få endene til å møtes.

For kvinnene om står i sentrum av historien, representerer nedgangstiden etter 2008 en mulighet til å komme seg over de patriarkalske maktstrukturene de har lidd og blitt straffet under.

I begynnelsen av filmen mangler Alma evnen til å uttrykke seg gjennom språk, og hun føler seg rotløs. Hun ble ikke født på Island, hun har vært omgitt av mennesker med flere ulike språk, og hennes nærmeste relasjon til et annet menneske endte katastrofalt.

Når hun banner, gjør hun det på engelsk, og hun kan tidvis gå over til andre språk. Gjennom store deler av filmen hører vi Almas tanker, fortalt gjennom en stemme som vekselsvik er lest av et lite barn og en eldre kvinne.

Innen slutten av historien er de fleste trådene i historien vridd og knyttet sammen, Alma har oppdaget helt nye ting om seg selv om menneskene rundt seg, og publikum sitter igjen med kosmiske sanseinntrykk som ikke minner om noen annen film på kino i 2021.

Alma har Norgespremiere på kino 22. oktober.

Kjøp billetter til filmen her

Annonsørinnhold for Europafilm