Slik blir "The Hunger Games: Sunrise on the Reaping"

Tre år etter at vi sist besøkte Panem på kinolerretet i “The Ballad of Songbirds & Snakes” er “The Hunger Games” tilbake med sin sjette film. Denne gangen skal vi tilbake til en av de mest omtalte Dødslekene i hele serien – de 50. Dødslekene, også kjent som Det andre Kvartsekelet.

Det er kun to måneder til premieren av “The Hunger Games: Sunrise on the Reaping”, og vi har samlet alt du trenger å vite om den nye filmen.

Artikkelen bygger på intervjuer og informasjon publisert av blant annet Entertainment Weekly og Polygon, i tillegg til boken, trailere og tidligere filmer i serien.

NB: Artikkelen kan inneholde spoilere for The Hunger Games: Sunrise on the Reaping

The Hunger Games: Sunrise on the Reaping

“The Hunger Games: Sunrise on the Reaping” er regissert av Francis Lawrence, som også sto bak de tre siste filmene i originalserien, samt “The Ballad of Songbirds & Snakes”.

Filmen bygger på Suzanne Collins’ femte Hunger Games-bok, som ble utgitt 18. mars 2025.

“Sunrise on the Reaping” foregår 24 år før vi møter Katniss i den første “The Hunger Games”-filmen. Det er rigget klart for Dødslekenes andre Kvartsekelspill, og denne gangen er det Katniss og Peetas mentor Haymitch Abernathy (Joseph Zada) som står i sentrum.

De 50. Dødslekene er også et spesielt vendepunkt i utviklingen av lekene. På dette tidspunktet har de allerede blitt et stort TV- og underholdningsshow for Capitol, men er fortsatt ikke helt det spektakulære sirkuset vi ser i Katniss’ tid.

Back To Basics

Francis Lawrence forteller til Polygon at “Sunrise on the Reaping” går Back to Basics.

Men hva mener han med det?

Regissøren forklarer at de to første filmene i franchisen, “The Hunger Games” og “Catching Fire”, har en veldig spesifikk struktur.

– Vi starter i Distrikt 12, noen blir trukket ut til å være med i lekene, vi går inn i spillene, ikke sant?

Han trekker frem tributtparaden, intervjuene og selve spillet – før filmen mer eller mindre er over.

– Mens Mockingjay er litt annerledes igjen, fortsetter han.

Lawrence forteller at “Mockingjay” minner mer om en krigsfilm, ettersom arenaen i praksis er Capitol, mens i “Sunrise on the Reaping” går vi tilbake til strukturen med Distrikt 12 → Reaping → Tributtparaden → Intervjuene → Og selvfølgelig også selve spillene.

Filmen beveger seg altså tilbake til selve maskineriet rundt Dødslekene, nettopp den delen av franchisen mange forbinder med “The Hunger Games”.

Og for spesielt interesserte avslører Polygon også at vi får en ny bruk av det mye omtalte formatbyttet fra “Catching Fire” når Katniss heises opp til arenaen.

Haymitch Abernathy

“Sunrise on the Reaping” introduserer oss for en 16 år gammel Haymitch Abernathy, bedre kjent som Katniss’ og Peetas mentor i de 74. og 75. Dødslekene.

Vi kjenner ham som en likegyldig og bitter alkoholiker, som knapt gidder å engasjere seg i jobben.

Haymitch i “Sunrise on the Reaping” er derimot vanskelig å kjenne igjen.

Jakten på Haymitch Abernathy

Alkoholikeren var nemlig en gang en ung, optimistisk og håpefull 16-åring med en kjærlig familie, gode venner og en kjæreste han brydde seg om.

Haymitch er en kompleks karakter med mye dybde, noe som gjorde castingen av den kommende mentoren ekstremt viktig.

– Vi måtte ha en skuespiller som var emosjonelt transparent og tilgjengelig nok til at du virkelig kunne se hvordan hendelsene i Dødslekene radikaliserer ham, forteller produsent Nina Jacobson i et intervju med Entertainment Weekly.

Etter en svært omfattende castingprosess var det til slutt 21 år gamle Joseph Zada som endte opp med rollen.

Det australske stjerneskuddet er blant annet kjent for rollen sin som Johnny i Prime Video-serien “We Were Liars”, og spiller mot Florence Pugh i den kommende Netflix-adapsjonen av “East of Eden”.

Distrikt 12

Men det er ikke bare Haymitch vi får vite mer om.

Filmen introduserer oss for flere kjente navn, og allerede i Distrikt 12 møter vi flere karakterer vi alt har en forbindelse til.

Familie, venner og kjæreste

I “Sunrise on the Reaping” får vi for første gang et ordentlig innblikk i Haymitchs liv før Dødslekene.

Blant annet møter vi Haymitchs venner Asterid March (Grace Ackary) og Burdock Everdeen (Scot Greenan), Katniss’ fremtidige foreldre.

Vi møter også Haymitchs kjæreste, Lenore Dove Baird (Whitney Peak).

Baird-navnet kjenner du kanskje igjen fra “The Ballad of Songbirds & Snakes”, hvor vi møter Covey-jenta Lucy Gray Baird (Rachel Zegler) som vinner de 10. Dødslekene.

Lenore Dove er også en del av Covey-slekten, og har dermed en direkte forbindelse til historien fra de tiende Dødslekene.

I tillegg blir vi introdusert for Haymitchs mor, Willamae Abernathy (Kara Tointon), og den 10 år gamle lillebroren Sid (Smylie Bradwell).

Tributtene

Så har vi selvfølgelig resten av Distrikt 12s tributter.

Maysilee Donner, spilt av McKenna Grace, kommer fra den rike delen av Distrikt 12. Maysilee er en tøff karakter som ikke er redd for å si hva hun mener.

Grace er selv stor fan av universet og har tidligere innrømmet at hun pleide å lage Team-Peeta edits, og avslører overfor Entertainment Weekly at hun sørget for å bevare enkelte detaljer fra bøkene og fra den kjente fanfilmen om de 50. dødslekene.

– Jeg hadde mange samtaler med Francis om at jeg måtte ha fletten min fra fan-filmen, forteller hun og viser til den berømte YouTube-rekonstruksjonen av de 50. Dødslekene.

Hun legger til at hun også sørget for at flere andre viktige detaljer om Maysilee, inkludert Mockingjay-pinen, ble med i filmen.

Maysilee Donner er nemlig den originale eieren av Mockingjay-pinen til Katniss, som senere blir et viktig symbol for opprøret mot Capitol og dødslekene.

Louella McCoy er Distrikt 12s andre kvinnelige tributt, og er Haymitchs 13 år gamle nabo. Louella omtaltes som Haymitchs “sweetheart” og har en spesiell emosjonell betydning.

Det er heller ikke tilfeldig at skuespiller Molly McCann er castet for å minne om en ung Katniss.

I tillegg har vi Wyatt Callow som er den andre mannlige tributten fra Distrikt 12, spilt av Ben Wang.

Wyatt kommer fra en familie kjent som Booker Boys, som blant annet tar imot veddemål på Dødslekene. Selv er Wyatt familiens oddsmaker – den som regner ut sannsynligheten og setter odds på tributtene, noe som gjør ham til en slags menneskelig kalkulator i spillene.

Skuespilleren er for mange allerede kjent fra en annen dystopisk film regissert av Francis Lawrence. Wang spiller nemlig Hank Olson i “The Long Walk”.

Capitol: Kjente navn, nye fjes

Også i Capitol får vi gjensyn med flere kjente karakterer.
Denne gangen møter vi dem mer enn to tiår før Katniss og Peeta entrer arenaen, og dermed i yngre utgaver enn vi kjenner dem fra før.

Wiress ble tidligere spilt av Amanda Plummer. Hun er en tidligere vinner av Dødslekene, og i “Catching Fire” møter vi henne som en av Katniss’ allierte i de 75. Dødslekene, hvor hun er Distrikt 3s kvinnelige tributt.

I “Sunrise on the Reaping” møter vi en yngre versjon av karakteren, spilt av Maya Hawke.

Mags er Distrikt 4s kvinnelige Tributt i de 75. Dødslekene etter å ha meldt seg frivillig for Annie Cresta.

Karakteren ble spilt av Lynn Cohen, og ender også opp som en av Katniss’ allierte i “Catching Fire”. Nå tar Lili Taylor over rollen som en yngre versjon av den modige damen.

Beetee blir i “Sunrise on the Reaping” spilt av Kelvin Harrison Jr., men har tidligere blitt spilt av Jeffrey Wright.

I likhet med Wiress og Mags er også Beetee en av Katniss’ allierte i “Catching Fire”. Han er Distrikt 3s mannlige tributt i de 75. Dødslekene, og er kjent for sine tekniske ferdigheter – som senere får stor betydning for opprøret mot Capitol.

Effie Trinket er kjent som Distrikt 12s ledsager under Dødslekene, som følger Katniss og Peeta igjennom spillet.

Karakteren ble tidligere spilt av Elizabeth Banks, men i “Sunrise on the Reaping” møter vi en yngre Effie, spilt av Elle Fanning.

Caesar Flickerman er best kjent som den karismatiske programlederen for Dødslekene som intervjuer tributtene i forkant av spillene.

I “Sunrise on the Reaping” spilles programlederen av Kieran Culkin. Hans versjon av Flickerman har en litt annen energi enn Stanley Tuccis mer varme og sjarmerende tolkning som vi møter i 74. Dødslekene.

President Snow er på toppen av karrieren sin og spilles av ingen ringere enn Ralph Fiennes.

Presidenten har tidligere blitt spilt av Donald Sutherland i de første filmene, mens Tom Blyth spilte en ung Coriolanus Snow i “The Hunger Games: The Ballad of Songbirds & Snakes”.

I “Sunrise on the Reaping” møter vi altså Snow på et annet tidspunkt i livet – et halvt liv etter hendelsene i “Ballad”, men fortsatt flere tiår før Katniss' historie.

Plutarch Heavensbee møter vi for første gang i “Catching Fire”, hvor han ble spilt av Philip Seymour Hoffman. Plutarch var en sentral del av opprøret mot Capitol og hadde en avgjørende rolle i rebellplanen rundt de 75. Dødslekene.

Jesse Plemons har tatt på seg rollen som en ung Plutarch Heavensbee, som også i “Sunrise on the Reaping” spiller en stor og viktig rolle.

Men vi blir også kjent med helt nye karakterer, blant annet Effies forgjenger Drusilla Sickle, spilt av Glenn Close. En kvinne hun selv beskriver som et “helt forferdelig menneske”.

Arven etter ikoniske karakterer

“Sunrise on the Reaping” innebærer for flere av skuespillerne å tre inn i roller fansen allerede har et sterkt forhold til.

For Jesse Plemons ble arven etter Philip Seymour Hoffman nesten en terskel han måtte over før han kunne ta på seg rollen som Plutarch.

– Sammenligninger og alt det der er en litt merkelig greie som skuespiller, forteller Plemons til Entertainment Weekly.

Skuespilleren forteller at han har stor respekt for sin forgjenger, og at noe ved å skulle spille samme karakter føltes litt uhyggelig.

Philip Seymour Hoffman gikk dessverre bort i februar 2014, ni måneder før “Mockingjay Part 1” kom ut.

– Når du virkelig beundrer noen, er det en del av deg som tenker: “Jeg vet ikke om jeg vil røre dette”, sier Plemons.

– Men så begynte jeg å se på Plutarch som en karakter, i stedet for å tenke at jeg skulle spille en yngre Philip Seymour Hoffman. Og jeg likte virkelig karakteren.

Regissør Francis Lawrence har dessuten vært tydelig på at han ikke ønsket at skuespillerne skulle kopiere de tidligere karakterene, men heller vise hvem de var før vi ble kjent med dem.

De 50. Dødslekene – et nytt kvartsekelspill

Hva er egentlig et kvartsekelspill?

Hvert 25 år med Dødslekene markeres med et såkalt “Kvartsekelspill”, eller Quarter Quell som det heter på engelsk. Dette markeres ved å tilføye en spesiell tvist til den allerede svært brutale tradisjonen om å sende barn mellom 12-18 år inn i en arena for å kjempe til døden på TV i beste sendetid.

I de 25. Dødslekene, det aller første Kvartsekelspillet ble distriktene bedt om å stemme frem sine egne tributter.

“Sunrise on the Reaping” tar for seg de 50. Dødslekene, altså Det Andre Kvartsekelspillet, hvor antall tributter dobles. I stedet for én jente og én gutt fra hvert distrikt, trekkes det to jenter og to gutter fra hvert distrikt. I stedet for 24 tributter er det derfor totalt 48 tributter som skal kjempe for livet i arenaen til kun én står igjen levende.

Mens i de 75. Dødslekene, Det Tredje kvartsekelspillet – som er handlingen i “Catching Fire”, trekkes tributtene blant tidligere vinnere.

Fra primitive leker til TV-sirkus

Selv om tributtene til en viss grad fremdeles blir sett på som dyr er de 50. Dødslekene langt mer utviklet enn hva vi ser i de tiende lekene.

I “The Ballad of Songbirds & Snakes” var dødsspillene fortsatt relativt primitive. Det var lite teknologi, ingen spesialdesignet arena og tributtene ble i stor grad behandlet som dyr.

Det var riktignok det første året hvor tributtene fikk mentorer, men mentorene var Capitol-studenter – ikke tidligere vinnere som i den originale trilogien.

40 år senere har systemet utviklet seg betraktelig.

Strukturen og designet begynner å likne det vi ser i de 74. lekene. Tributtene får trening, de blir sminket og pyntet, de har intervjuer, og både spillene og arenaen er betydelig mer teknologisk avansert.

I de 50. Dødslekene har det med andre ord begynt å nærme seg det gigantiske TV-sirkuset vi vitner i Katniss’ tid.

Arenaen vi møter i “Sunrise on the Reaping” har blant annet flere likheter med arenaen Katniss havner i 24 år senere – et klassisk naturlandskap som ved første øyekast ser både vakkert og idyllisk ut.

Tributtene i de 50. Dødslekene får derimot virkelig kjenne på hvordan synet kan bedra.

Francis Lawrence har beskrevet arenaen som en slags psykedelisk “Alice i eventyrland”-verden, og nettopp dette var med på å inspirere resten av filmens visuelle uttrykk.

70-tallsestetikk og brutalistisk arkitektur

Eventyrland-følelsen fikk Francis Lawrence til å se mot slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet.

Til Polygon forteller Lawrence at arenaen fikk ham til å tenke på Jefferson Airplane-låta “White Rabbit”, som førte tankene videre mot 70-tallet.

Blant annet er Snow inspirert av Yves Saint Laurents tidlige 70-tallsstil, mens Studio 54- og Warhol-miljøene ble referanser for menneskene i Capitol.

For innbyggerne av Distrikt 12 ble en veldig ung Stevie Nicks og Bruce Springsteen brukt som referanser.

Men 70-tallet dukker ikke bare opp i sminke og kostymer. Også filmens arkitektur er preget av tiårets estetikk.

Filmet i Europa

Du leste riktig: “Sunrise on the Reaping” er faktisk filmet i Europa!

Store deler av innspillingen foregikk i Tyskland, men produksjonen har også brukt lokasjoner i Spania.

Flere av disse tilfører filmen en helt egen historisk og visuell dimensjon.

Duisburg og Lindlar, Tyskland – Distrikt 12

De aller fleste scenene fra Distrikt 12 er filmet i Landschaftspark Duisburg-Nord i Duisburg, Tyskland. I tillegg har noen scener blitt filmet i Lindlar, Tyskland.

ICC Berlin, Tyskland – Capitol

Men en av filmens viktigste lokasjoner er ICC Berlin.
Bygningen er et tidligere kongress- og konferansesenter i Berlin, og er brukt til en rekke Capitol scener. Senteret er gigantisk og rommer hele 80 konferanserom på alt fra syv til 6000 kvadratmeter hver.

Lawrence beskriver bygget som ren 70-tallsbrutalisme, og sammenligner følelsen av å være der med “Logan's Run”.

Hall 1 – hovedauditoriet rommer hele 5000 mennesker, og her ble blant annet tributtintervjuene filmet. Flere andre rom er også blitt brukt til diverse Capitol-scener, inkludert tributtenes treningssenter – filmet i senterets hovedlobby. I tillegg er også utsiden av det mer enn 300 meter lange bygget brukt til eksteriørscener.

Produksjonen bygget dessuten enkelte sett inne i ICC, blant annet tributtenes leilighet.

Olympiastadion Berlin, Tyskland – Åpningsparaden

Åpningsparaden av Dødslekene, hvor tributtene kommer kjørende inn med hest og kjerre, er filmet på Berlins Olympiastadion.

Og her får lokasjonen en ganske interessant historisk kobling. Det var nemlig her Jesse Owens konkurrerte under OL i 1936. Nina Jacobson trekker frem hvordan de tyske lokasjonene gir filmen en historisk dimensjon, blant annet gjennom arkitekturen og historien fra Nazi-Tyskland, etterkrigstiden og den kalde krigen.

Velodrom Berlin, Tyskland – Arena Launch room
Velodrom Berlin er en stor innendørs arena for banesykling og andre aktiviteter. Arenaen brukes også jevnlig til konserter, men i “Sunrise on the Reaping” brukes anlegget til Launch Room, hvor tributtene heises opp til arenaen før de skal kjempe for livet.

Messe Berlin, Tyskland – Capitol togstasjon
Også sørinngangen til Messe Berlin er blitt brukt i filmen, denne gangen som Capitols togstasjon.

Somiedo Natural Park, Asturias, Spania – Arena

Selv om store deler av filmen ble filmet i Tyskland, må vi til Spania for å finne arenaen for de 50. Dødslekene. Den vakre og fargerike arenaen ble nemlig filmet i Somiedo naturpark i Asturias, nord i Spania.

Her kommer vi også tilbake til det psykedeliske uttrykket som startet filmens visuelle reise. Kontrasten mellom den naturlige, nesten eventyrlige arenaen i Spania og den massive, brutale arkitekturen i Berlin er med på å gjøre Panem visuelt variert.

Dette er endret fra boken

Selv den mest boktro filmatiseringen må gjøre enkelte endringer når historien skal flyttes fra bok til kinolerret.

Ikke alt kan vises på kino

“Sunrise on the Reaping” er laget innenfor den amerikanske PG-13-grensen. Det betyr at flere av de mest grafiske scenene ikke kan vises direkte.

“The Hunger Games”-bøkene inneholder naturlig nok en hel del vold og brutalitet, men i motsetning til filmene er de faktisk ekstremt grafiske.

Regissør Francis Lawrence fortalte Polygon at det var minst tre forskjellige anledninger under lesingen at han tenkte:

“Hva gjør du Suzanne? Dette skal jo være PG-13!”

En av bokens scener er så brutal at den ikke kunne være med i filmatiseringen.

– I boka er det blant annet en scene hvor en karakter holder hodet til et barn, og det er rett og slett ikke noe du kan gjøre i en PG-13-film, sier Lawrence til Entertainment Weekly.

Men når det kommer til tragedien og traumene som utforskes gjennom den brutale historien lover han at det ikke er spart på noe:

– Der går vi all in!

Norsk aldersgrense for filmen er foreløpig ikke satt.

Effie og Haymitch får mer plass

Elle Fanning har også avslørt overfor Entertainment Weekly at Effie flørter med Haymitch i filmen. Det skjer ikke i boken, men bygger videre på filmseriens egen utvikling av forholdet mellom dem.

I “Mockingjay Part 2” kysser nemlig Haymitch og Effie. Kysset finnes ikke i bøkene, og ble improvisert under innspillingen.

Effie er dessuten en langt mindre fremtredende karakter i bøkene enn det hun er i filmene. “Sunrise on the Reaping” fortsetter derfor å utvide filmversjonen av henne, allerede fra når hun og Haymitch var yngre.

Zada understreker likevel at flørtingen er ensidig.

– Den idéen kom definitivt fra Elle! Jeg er helt klart trofast mot dama mi i denne filmen, sier han.

Funfact: Effie er faktisk nesten ikke med i “Mockingjay”-boka. I boka er det Katniss’ prep team som er med fra Capitol til Distrikt 13, ikke Effie.

Tre og en halv time kutt —> To og en halv time ferdig film

Regissør Francis Lawrence og produsent Nina Jacobson har flere ganger rost “The Hunger Games”-fansen. Jacobson mener fanbasen er smarte, engasjerte og på bølgelengde med produksjonen.

Likevel er det grenser for hvor lang en kinofilm kan være, og Lawrence er klar over at enkelte fans kan bli skuffet over scener som ikke fikk plass i den endelige versjonen.

Originalklippen av filmen var nemlig tre og en halv time lang, og måtte trimmes ned.

– Når du sitter på klipperommet med en 3,5 timer lang film, vet du at noe må trimmes ned. Du tenker: “Jepp, fansen kommer til å bli skuffet over dette øyeblikket”, forteller Lawrence til Polygon.

Dersom Lawrence ønsker å gå for samme spilletid som de andre filmene, som alle er trygt under tre timer lange, må det trimmes en del.

Dessuten, som Lawrence og Jacobson understreker: man kan jo alltid lese boka for å få med seg de manglende detaljene.

Og fra en som har lest den: Skal man tro traileren, ser det ut til at alle høydepunktene (samt de viktigste scenene) har fått plass i filmen.

Personlig tenker jeg: Ja takk til 3,5 timer med Hunger Games, men naturlig nok ville det blitt en veldig lang kinotur.

Vi får håpe at DVD’n inkluderer extended cut. (La denne beskjeden komme frem til Francis Lawrence).

Så når får vi endelig se det ferdige resultatet?

Filmen har sin offisielle verdenspremiere 20. november 2026, men kommer faktisk på kino i Norge 18. november – hele to dager tidligere!