1984

1984 Nineteen Eighty-Four. Regi: Michael Radford. Storbritannia 1984. Manus: Michael Radford og Jonathan Gems, etter en roman av George Orwell. Foto: Roger Deakins. Musikk: Eurythmics og Dominic Muldowney. Medv.: John Hurt, Richard Burton, Suzanna Hamilton, Cyril Cusack, Gregor Fischer m.fl. Utleie: NFI, 35 mm, farger, 1 t 50 min. En Storebror som er grusommere enn Arve Juritzen 1984. Hvem kjenner ikke handlingen fra Orwells bok om den lille mann versus systemet. For deg som har gått glipp av det, her kommer et kort handlingsreferat: Winston Smith bor i Arstrip One. Området som tidligere var kjent som London, er nå hovedstad i Oceania, en av verdens tre supermakter. Oceania er en totalitær stat, hvor Storebror ikke akkurat er den snilleste og mest sympatiske. Winston jobber i Sannhetsministeriet, eller SanMin som det heter på Nytale, språket som innføres i Oceania. SanMin gjennomgår alle aviser, blader, bøker og dokumenter for å rette alt som ikke stemmer. I tillegg til SanMin er det tre andre store ministerier som skiller seg ut: Fredsministeriet, Overflodsministeriet og Kjærlighetsministeriet. Winston er ikke den mønsterborgeren man skulle tro. I et samfunn hvor det er alle mot alle, og barn tyster på sine foreldre for mistenkelig oppførsel, begynner Winston den ulovlige hobbyen å føre dagbok. Han innleder også et forhold til den unge Julia, noe som også er ulovlig. Sex for nytelsens skyld må ikke finne sted. Etter hvert blir Storebrors øyne rettet mot Winston, og han blir ført til Kjærlighetsministeriet for en liten hjernevasking. 1984 er en skremmende dystopiske framtidsvisjon av et totalitæret samfunn hvor all makt i verden er delt inn i tre interessesoner og verdensmaktene er i konstant krig med hverandre. Filmen er en adapsjon av George Orwells etter hvert kanoniserte bok om Storebror, overvåkingssamfunnet og farene ved det uopplyste folket som ikke setter spørsmålstegn ved politiske avgjørelser. Filmen gjør på ingen måte skam på boken, men som med enhver filmatisering av en bok av et slikt kaliber, vil ikke alles forhåpninger tilfredsstilles. Denne er likevel den versjonen som er mest orwellsk. Alt fra Winstons leilighet til kantina skriker av et dystert og inhumant samfunn. Filmen er dyster. Meget dyster. Og nesten så nedsløvende at vi føler hvordan det er å være borger i Oceania. Bildene er gjennomgående i en matt gråtone, utenom kjærlighetsscenene mellom Winston og Julia. Der er vanskelig ikke å komme ut av kinomørket uten å være påvirket av det dystre fremtidssamfunnet. Regissøren Michael Radford ble selv ikke fornøyd med filmen, da musikken i siste liten ble byttet ut. Egentlig skulle det kun være militærmarsjer, trompetfanfarer og Oceanias nasjonalsang i bakgrunnen, men istedenfor ble musikken byttet ut med Eurythmics. Noe som gir en metallisk følelse av det samfunnet som beskrives. Det er lite dialog i filmen, og handlingen blir drevet frem av den konstante strømmen av informasjon fra to-veis TVer plassert overalt, som Winston kommenterer i en effektfull voice-over, og som gjør det vanskelig å skille mellom hva som er virkelig og hva som er fantasi. Bergen filmklubb --- Storebror ser deg I etterdønningene av en atomkrig har verden blitt delt i tre motstridende parter. Winston Smith bor i det som en gang var Storbritannia, men som nå heter Luftområde 1 og er en del av Oceania. Smith jobber for det som kalles 'Sannhetsministeriet', et organ som tar seg av å skrive om all historie i statens favør for dermed å opprettholde statens overautoritære posisjon. Han har en anerkjent stilling i systemet og behersker jobben sin bra, helt til han begår den skjebnesvangre feilen å forelske seg i Julia. Mellommenneskelige føleleser av slik grad er nemlig forbudt i staten Oceania og med et altomfattende overvåkningssystem rundt seg, går det ikke lenge før autoriteten oppdager deres ulovlige virksomhet. Smith begynner en håpløs kamp mot Systemet, en kamp han innerst inne vet vil komme til å knekke ham, før eller siden. George Orwells legendariske fremtidsvisjon 1984 ble ikke mindre legendarisk da klokken slo tolv og verden faktisk gikk inn i år 1984. Man kan kanskje kalle det selvsagt, at noen til slutt ville fristes til å markere dette året ved å lage en filmatisering av Orwells verdensberømte roman, men det er langt fra like selvsagt at filmen skulle bli så vellykket som den faktisk ble. Michael Radford, er den andre Michael'en i rekken til å filmatisere 1984. Michael Redgrave lagde en TV-filmatisering i 1955. Når Radfords versjon har blitt husket i ettertiden er det ikke fordi den lykkes i å gjenskape 1984 i lys av hvordan året 1984 historisk endte med å fortone seg, men fordi han valgte å skape et alternativt 1984, på linje med det Orwell må ha forestilt seg, helt tilbake i 1948. Da Orwell begynte arbeidet på sin roman hadde Storbritannia knapt rukket å komme seg fra en katastrofal verdenskrig og fremtidsutsiktene var ganske annerledes enn det de ble bare noen få år senere. Begreper som 'doublethink', tankekontroll og en overnasjonal Storebror som konstant overvåker, var ikke sinnssyke spekulasjoner, men en mulig fremtid for et folk som hadde sett det meste innenfor autoritær maktmisbruk. Michael Radford skaper i sin film et univers så klinisk rent for emosjonelle følelser og menneskelig varme at man som tilskuer ikke kan unngå å kjenne frysninger nedover ryggen. Dramaet som oppstår mellom protagonist John Hurt og antagonist Richard Burton lar en heller ikke falle til ro, med det første. 1984 var den siste filmen Richard Burton rakk å spille i før hans altfor tidlige død samme år. jfh Cinemateket 1997 --- Orwells skrekkvisjon av 1984 festet til filmrullene - trofast mot bokens opprinnelige budskap. ..Tankevekkende film, men litt i lengste laget. Christian Boe Astrup Publikumspanel: 7,0 av 10 Film-Nytt 14/84 side 217