Wanda
Gi din vurdering:
Anmeldelser
Loading...
Wanda er den eneste spillefilmen Barbara Loden selv har regissert. Gjennom sin nære og intime vérité-stil tar filmen oss med til et eksosdiset forstadslandskap. Vi følger den milde, men forvillede Wanda (Loden) på hennes ferd mellom slitte bardisker og skitne motellrom, etter et samlivsbrudd der hun også har mistet ansvaret for barna. Wanda er et følsomt og usminket portrett av en kvinne på randen av både storsamfunnet og sammenbruddet.
Et overfladisk blikk på Barbara Lodens liv gjør henne neppe til en sannsynlig toppkandidat blant skapere av den amerikanske filmens mesterverker. Loden begynte karrieren som pin-up-modell og nattklubb-danser og gjennom hele livet måtte hun forholde seg til diskriminering knyttet til både klassebakgrunn og kjønn. Etter eget utsagn ble hun oppdratt i et miljø der mannen var kvinners eneste mulighet til suksess. Det er nettopp denne typen erfaringer som var utgangspunktet for filmen Wanda.
Dermed er det både symptomatisk og ironisk at Loden ble kjent via ekteskapet til den legendariske produsenten og regissøren Elia Kazan. Forholdet til Kazan viste seg imidlertid ikke bare å fungere som døråpner for Loden. Til tross for tapre forsøk fikk hun aldri regissert andre filmer før hun døde i 1980, 48 år gammel. I sine memoarer nedlater Kazan seg til å innrømme at Wanda er en interessant, om enn sentimental affære, som han aldri selv kunne stått for (dette til tross for at han hevder å ha skrevet det meste av manuset).
Til tross for at Wanda vant prisen for beste utenlandske film under filmfestivalen i Venezia i 1970 ble den lite påaktet i USA. Først senere er filmen blitt oppvurdert til et av den amerikanske filmens definitive mesterverk. Denne revurderingen minner oss om hvordan et begrensende kvinnesyn har begrenset kvinners muligheter generelt og ikke minst i Hollywoods finansielle og statuspregede hierarkier.