Streets of Fire
Anmeldelser fra publikum
Laster...
Hill sier selv om filmen: I oppbygning er den som en tegneserie når det gjelder orientering, en epos-parodi i struktur, film-herosk i spillestil tilnærmet opera visuelt og som en western-klisje i dialogen Kort sagt; En rock & roll fabel om de slemme, de vakre og de modige.
Når det gjelder den festlige selskapsleken "Ironisere over et tiår" har turen forlengst kommet til 80-tallet. Nå skal vi høre på Duran Duran, Alphaville og Laura Branigan, og se Breakfast Club, Beat Street og selvsagt Streets of Fire.
Ellen Aim (Diane Lane) er en rockestjerne som kidnappes av en motorsykkelgjeng anført av den beinharde og brutale Raven (Willem Dafoe, som på en eller annen rar måte minner om Frankenstein-monsteret). Sistnevnte hadde imidlertid ikke regnet med Ellens eks-kjæreste Tom (Michael Pare), som teamer opp med McCoy (Amy Madigan) for å redde henne. Ellens nerdete manager (Rick Moranis, hvem ellers?) slenger seg også med, og sørger for humoren i filmen.
Dette høres unektelig ganske forutsigbart og trivielt ut, men Streets of Fire har faktisk sine kvaliteter. Walter Hill er presis i bildebruken, spesielt er Andrew Laszlos foto visuelt slående, og på lydsiden sørger Ry Cooder for at tingene går unna. Streets of Fire er i tillegg en svært stilisert film som blander 50-talls estetikk med futurisme. (Og ja - det er lov å le av de teite åttitallskostymene.)
Selv sier Walter Hill om filmen: "I oppbygning er den som en tegneserie når det gjelder orientering, en epos-parodi i struktur, film-heroisk i spillestil, tilnærmet opera visuelt og som en western-klisje i dialogen. Kort sagt: En rock'n'roll-fabel om de slemme, de vakre og de modige."
Cinemateket
