Pans labyrint

Vi er i Spania, og fascistene er i ferd med å sette inn nådestøtet. Tolv år gamle Ofelia bryr seg ikke mye om politikk, men når moren gifter seg med den nådeløse kaptein Vidal får hun se hva fascismen kan gjøre med et menneske. Bak huset hun nettopp har flyttet inn i finner hun en urgammel labyrint, og i labyrinten møter hun en mystisk skapning.

Skapningen er en faun, og han påstår at Ofelia egentlig er prinsesse Moanna, tronarving til et underjordisk rike uten smerte og lidelse. For å bestige tronen må hun før fullmåne fullføre tre oppgaver, og de er faktisk slett ikke ufarlige. Ufarlig er det heller ikke utenfor labyrinten. Ofelias nye stefar er travelt opptatt med å knuse siste rest av republikansk motstand, og han viser ingen nåde.

Nettopp på grunn av denne nådeløsheten må alle gode krefter kamuflere seg så godt de kan. Landsbylegen og Mercedes, Kaptein Vidals egen husholderske, skaffer geriljakrigerne mat og medisiner rett under Vidals nese. Ofelia vet for mye, og det er kun et spørsmål om tid før Vidal oppdager hva som skjer. Ingen er trygge, selv små jenter lever svært farlig ...

Om filmen
Pans labyrint er en slags skrekk-fantasyfilm for voksne samtidig som det er en fortelling om de første brutale dagene av Francos diktatur i Spania. Vi møter riktignok et barn i hovedrollen, men strabasene hun må gjennom i løpet av filmen og filmens formspråk gjør det klart at dette slett ikke er noe for barn!

I eventyrsekvensene møter Ofelia (eller kanskje snarere prinsesse Moanna) livstruende farer, men de er likevel ingenting mot det som skjer i virkelighetens verden.

For regissør og manusforfatter Guillermo del Toro er det nemlig ingenting som er så skremmende som fascisme. Filmens ondeste figur, kaptein Vidal, tror fullt og helt på fascismen. Det mest skremmende ved ham er ikke ondskapen hans, men vissheten om at denne ondskapen kan ramme oss alle og gjøre hvem som helst av oss til en kaptein Vidal.

Filmen imponerer på flere plan: Den er har fantastisk vakre bilder, og det er tydelig at filmen er personlig og gjennomarbeidet. Skuespillerprestasjonene er i toppklasse, særlig er Sergi Lopez som kaptein Vidal, Maribel Verdu som Mercedes og ikke minst den unge Ivana Baquero som Ofelia er strålende.

Den vanskelige blandingen av historisk drama og romantisk eventyr er gjennomført med glans, og det samme er den vanskelige kombinasjonen av estetisk og intellektuell opplevelse. Bare ett ord er dekkende: Magisk!

Guillermo del Toro - manus og regi
Det har ikke manglet eventyr- og fantasyfilmer på kino de siste åra. Harry Potter-filmene og Ringenes Herre har gledet både barn og voksne, og de har ikke vært alene.

Det er derimot sjelden vi får se en fantasyfilm som er så rettet inn mot et voksent, kresent publikum som "Pans labyrint". Skulle vi lete etter andre eksempler, ville vi neppe finne annet enn samme regissørs "Djevelens ryggrad" fra 2001.

Bortsett fra debutfilmen "Cronos" (1993) har alle del Toros filmer blitt vist på kino i Norge. Med de amerikanske produksjonene "Mimic" (1997), "Blade II" (2002) og nå sist "Hellboy" (2004) har han vist seg som en dyktig regissør med en velutviklet estetisk sans, og som en mann som slett ikke skammer seg over å legge sjela si i populærkulturelle foretagender. Det er likevel med de spanske filmene sine, "Djevelens ryggrad" og nå "Pans labyrint", at han framstår som en av de mest spennende filmkunstnerne i dagens populærfilm.

Det er lett å se at enkelte motiver går igjen i hele hans produksjon: Koblingen mellom skrekk og fascisme er tilstede i både "Hellboy" og de spanske filmene, selvoppofrelse og ritualer knyttet til blod finnes i "Blade II", "Pans labyrint" og "Hellboy", og i flere av filmene foregår det viktige ting under jorda. For bare å nevne noe.

Det mest fascinerende er likevel hvordan de 'lettere' studiofilmene låner vekt til de 'tyngre' kunstfilmene. Guillermo del Toros filmer kommer til å bli omtalt, elsket og diskutert i årevis framover, og alle filmvenner bør gå mann av huse for å se "Pans labyrint" nå som en av dem kommer til en kino nær dem.