2025: Årets beste filmer

2025 har straks gjort sitt, og tiden er inne for en oppsummering av kinoåret vi nå legger bak oss. Mange sterke kandidater har rullet over landets lerreter de siste tolv månedene, og det er aldri lett å skulle plukke ut kun tre favoritter. Her får du likevel Vilde Treimo, Erlend Lundgård, Liv Malin Skodje og Stian Werme sine favorittfilmer*.

*Listene er basert på filmer som har norsk kinopremiere i 2025.

Vildes topp 3

Den stygge stesøsteren

Spillefilmdebutant Emilie Blichfeldt serverer en deilig ufordragelig, blodig og absurd vri på Askepott-eventyret, og endelig får stesøsteren rampelyset hun fortjener. Med ett mål for øyet, den smellvakre prins Julian, er Elvira villig til å gjøre ALT for å bli hans utkårede. Det innebærer blant annet groteske skjønnhetsinngrep, drap og vel… avkuttede tær.

For noen blir nok dette i meste laget, men jeg var aldri noe barn av snille, dydige Disney-prinsesser. Gi meg heller en stygg, sulten og ambisiøs outsider med svette i luggen og blod på hendene. Ah! Hadde Elvira blitt solgt som Barbie-dukke for 25 år siden, hadde hun sust rett inn på ønskelista.

Lea Myren (som allerede imponerte meg grenseløst i Kids in Crime) er fullstendig fryktløs i sin første spillefilmrolle. Hun byr på seg sjæl med en råskap og fysisk tilstedeværelse som er helt umulig å se bort fra. Jeg lot meg rive med av de vakre settene og kostymene (sjukt imponerende med tanke på budsjettet), krympet meg i setet under scener så groteske at du ALDRI glemmer - og lo høyt av flere spinnville situasjoner og replikker. Dette er bodyhorror med både brodd og humor, og det funker som bare faen.

Nosferatu

La oss ha det helt klinkende klart: Jeg er BLODFAN av Robert Eggers. Det har jeg vært siden The Witch, og slenger du Eggers, vampyrer og gotisk estetikk i en mixmaster - ja, da drikker jeg den smoothien (for å si det sånn). Forventningene til Nosferatu var skyhøye - og filmen leverte så inn i granskauen. Faktisk så mye at jeg har sett den tre ganger. Helt frivillig.

Eggers nytolkning av den ikoniske vampyrfortellingen er mørk, langsom, erotisk(!) og gjennomsyret av død. Og lengsel. Det er mange tårevåte øyne og pompøse replikker her, men i denne settingen føles det aldri kleint. Bill Skarsgård er ugjenkjennelig og vemmelig som vampyren, men det er Lily-Rose Depp som virkelig imponerte meg. Hun leverer noen helt sinnsyke scener som gir demonutdrivelsene i Exorcisten real konkurranse. Frysninger.

Som alltid i Eggers filmer, er det visuelle på plass. Settene, bildene, lyset - og ikke minst kostymene. Det er perfekt, alt sammen! Kostymedesigner, Linda Muir: du er en levende legende! Et av mine livsmål er nå å få se disse kostymene i virkeligheten. Nosferatu er ikke bare en vampyrfilm, den er en våt drøm for sånne som meg.

Frankenstein

Dette var utvilsomt en av filmene jeg gledet meg aller mest til i år. Guillermo del Toro og Frankenstein føles som en match made in heaven - og etter over 50 år med drømmer om prosjektet, er det tydelig at dette er en film laget med ekstrem kjærlighet for både historien og selve monsteret.

Oscar Isaac er glimrende som den besatte vitenskapsmannen Victor Frankenstein, men det er Jacob Elordi som gjør virkelig inntrykk. Hans tolkning av monsteret er sår så det gjør vondt i hjerterota - og jeg elsket både bevegelsene, stemmen og looken (i motsetning til halve internett). Åh, jeg vil bare gi ham en klem, jeg.

Guillermo nailer selvfølgelig den gotiske estetikken perfekt, og jeg nøt virkelig de overdådige settene - og kjolene (Mia Goth, you QUEEN). Bortsett fra en flokk teite ulver, var det gledelig å se at del Toro holdt CGI-bruken i sjakk (nei, jeg har ikke glemt Crimson Peak) og lot praktiske effekter og stemning gjøre jobben. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk se filmen på kino - for ja, det ER der den hører hjemme. Monsterets desperate rop etter "VICTOOOR" treffer rett og slett ikke like hardt fra lydplanken i stua. Frankenstein er en vakker, trist og mektig film - og fortjener hundre prosent en plass på årets toppliste.

Erlends topp 3

Fremdeles her

Jeg gikk inn i kinosalen med flaut lite kunnskap om Brasil på 70-tallet – og kom ut overveldet av gode og grusomme følelser. Filmen åpner i det solfylte strandlivet i Rio. Familien Paiva lever tett på venner, latter og hverdagskaos, og så står plutselig bevæpnede menn i døra og tar familiefaren med "til avhør". Igjen står kona Eunice alene med barna – og et hus som plutselig blir overvåket.

Filmen nekter å miste blikket på det menneskelige, selv når alt rundt er politikk, frykt og systemvold. Den blir en slags hverdags-thriller som er like opptatt av barnas hverdag som tortur og rettsprosesser. Fernanda Torres bærer så mye i kroppen sin, i pauser og blikk, og vi kjenner på hvordan hun holder familien samlet med ren vilje.

Kjøp billetter til filmen her

Fremdeles her er en Kinoklubb-film, og medlemmer av Filmweb Kinoklubb kan se den på kino til halv pris! Det samme tilbudet gjelder for blant andre Norges Oscar-kandidat Affeksjonsverdi, Stargate – en julefortelling, Song Sung Blue og Wuthering Heights. Les mer om Kinoklubb, og meld deg inn, her!

One Battle After Another

Jeg var spent på konseptet "Paul Thomas Anderson lager blockbuster" i månedsvis, og One Battle After Another føltes som å få begge deler samtidig: Dette er både årets mest velsmurte underholdningsmaskin, og den mest personlige filmen som har blitt lansert av et stort Hollywood-studio på en god stund.

Filmen er inspirert av Thomas Pynchons "Vineland", men handlingen i boka blir satt sammen med en historie om hvor skremmende det kan føles å være en middelaldrende hvit mann med en svart datter i nåtidas USA.

Leonardo DiCaprio spiller Bob Ferguson, en tidligere venstreradikal terrorist som sitter og koker i badekåpe og panikk, besatt av å beskytte tenåringsdatteren Willa fra en fortid som kommer dundrende tilbake. Chase Infiniti er et funn i hovedrollen!

Den stygge stesøsteren

Dette er en råsterk spillefilmdebut av manusforfatter og regissør Emilie Blichfeldt som gjenforteller Askepott-eventyret i en blodigere, rarere og mer virkelig.

Lea Myren er født for tittelrollen, også kjent som Elvira. Hun får skrike, lide, bli møkkete og utsette kroppen sin for grusomheter, i et sårbart forsøk på å leve opp til totalt urealistiske forventinger.

Jeg ante ikke hva jeg skulle få av dette norske body horror-eventyret, men filmen setter tonen fort, og publikum har ikke noe annet valg enn å peile seg inn på den unike bølgelengden.

Livs topp 3

The Running Man

Som en stor fan av dystopiske filmer - og spesielt The Hunger Games, har jeg kun skryt å gi til denne filmen. Jeg satt rett og slett på kanten av kinostolen og holdt pusten gjennom hele visningen.

Glen Powell gjør en utrolig prestasjon som en sint far og ektemann som er villig til å gjøre alt for å beskytte familien sin. Samtidig er Josh Brolin så overbevisende som skurken at jeg blir kvalm. Filmen er både morsom og actionfylt, og det skjer noe absolutt hele tiden. Det føltes nesten som å se alle tre The Hunger Games-filmene i én og samme film, med både presentasjon av samfunnet, konflikt, opprør og til slutt seier.

Kjøp billetter til filmen her

Weapons

Denne filmen hadde jeg gledet meg til i lang tid - og ventetiden var definitivt verdt det. Jeg har det med å like filmer Josh Brolin spiller i, altså.

Weapons er ikke nødvendigvis skummel, men den er creepy på en veldig interessant måte. Filmen er kreativ, nyskapende og faktisk også ganske humoristisk. Jeg går som regel ganske blindt inn i en film, og akkurat derfor traff den så overraskende godt. Og den mye omtalte sluttscenen? Et av mine favorittøyeblikk på kino i år.

The Long Walk

Som nevnt - jeg liker virkelig dystopiske filmer. Filmen som er basert på Stephen Kings roman med samme navn, er kjent som “den minst filmvennlige King-boken”, fordi handlingen foregår på ett og samme sted.
Nettopp derfor er det så imponerende at filmen klarer å holde spenningen oppe fra start til slutt.

Igjen - som en dystopifan får jeg frysninger av stemningen, som minner litt om The Hunger Games. Ikke så rart når det er selveste The Hunger Games-regissøren Francis Lawrence som står bak. Dynamikken mellom deltakerne er intenst, og stadig utviklende, på en måte som gjør at filmen ikke trenger noe mer enn akkurat det.

Stians topp 3

One Battle After Another

Paul Thomas Anderson, du slutter ikke å overraske! Jeg gir sjelden en film full pott ved første visning. Dette er en sånn type film man ikke trodde ble laget lenger, men så fikk vi One Battle After Another - og den skuffet ikke. Stor, ambisiøs, spennende, visuell, emosjonell, og en magisk kinoopplevelse.

Leonardo DiCaprio er Bob, en utbrent eks-revolusjonær som lever i skjul med datteren Willa. Når erkefienden Lockjaw (Sean Penn) plutselig dukker opp igjen etter 16 år - og datteren hans forsvinner - blir Bob tvunget ut av anonymiteten og tilbake i et liv han trodde han hadde lagt bak seg.

Anderson gir oss en blanding av politisk satire med storslått action og feelgood, varme, humor, og en av de beste biljaktsekvensene jeg noen gang har sett på film. Igjen viser Paul Thomas Anderson oss hvorfor han er en av de beste filmskaperne vi har, og hvorfor vi må se film på kino!

Affeksjonsverdi

Hadde jeg sett denne uten å vite noe, hadde jeg gjettet at dette var en Joachim Trier-film ganske raskt. Nå skal det sies at jeg er stor fan og har sett filmene hans flere ganger, men stemningen, dialogen og den litt sære (men gode) humoren er så gjenkjennelig. Filmen føles nesten som en spirituell oppfølger til hans tredje film, Louder Than Bombs, som og takler kompliserte familierelasjoner.

Skuespilleren Nora (Renate Reinsve) og søsteren Agnes (Inga Ibsdotter Lilleaas) får sin fraværende far Gustav (Stellan Skarsgård) brått tilbake i livene sine etter morens død. Gustav, en tidligere anerkjent filmregissør, planlegger et stort comeback og vil ha Nora i hovedrollen. Når hun takker nei, erstattes hun av den amerikanske filmstjernen Rachel (Elle Fanning) - som plutselig flytter inn i familiens gamle barndomshjem.

Her er det tydelige spor av Ingmar Bergman og Woody Allen, men filmen traff meg også personlig. En film som presser litt ekstra på følelsesregistret. Den er morsom, vakker, sår og inspirerende på samme tid. Nå har jeg ikke sett hele filmografien til Stellan Skarsgård, men dette er da den beste rollen jeg har sett han gjøre (hittil), og som en god lagringsvin blir han bare bedre med årene. Jeg har allerede sett denne filmen et par ganger på kino - og ja, denne ligger vel an til å bli min nye Trier-favoritt.

Weapons

I 2022 så jeg Zach Cregger sin meget underholdene Barbarian, men etter å ha sett Weapons i år ble jeg overbevist om at han er på god vei til å bli en av vår tids beste filmskapere i sin sjanger.

Filmen er en herlig miks av skrekk, krim, drama og thriller som starter med at alle barna i en skoleklasse - bortsatt fra en - forsvinner sporløst samme natt, klokken 02.17. Historien fortelles gjennom flere kapitler, der vi følger lærerinnen Justine (Julia Garner), den desperate faren Archer (Josh Brolin), politibetjenten Paul (Alden Ehrenreich) og rektoren Marcus (Benedict Wong). Alle kapitlene leder oss etter hvert frem til hva som egentlig har skjedd med den forsvunnede skoleklassen.

Da jeg gikk ut fra kinosalen var det med et stort smil - og litt av den samme følelsen jeg fikk første gang jeg så David Lynchs Twin Peaks. Filmen er spennende, skummel, morsom, blodig og rar - den leker med sjangre som gjør at du ikke vet hva du kan forvente de neste 5 minuttene. Jeg ble redd, lo og koste meg enormt! Dette er en sånn film som minner meg på hvorfor jeg elsker film og kino. Jeg gleder meg allerede til å se hva Zach Cregger finner på neste gang!