Den lille havfruen, Michel Ocelot

Animasjonslegende refser Hollywood: - Amerikansk animasjon har mistet fantasien

NTB
Publisert:
Sist oppdatert:

Den franske regissørveteranen Michel Ocelot ber amerikanske filmskapere ta større risiko.

Annonse

For 25 år siden fløy han høyt, også i Norge, med kinoslageren "Kirikou og trollkvinnen". Franskmannen Michel Ocelot (79) har òg vært president i Det internasjonale animasjonsfilmforbundet. Altså er det grunn til å lytte når han tar et oppgjør med sine kolleger i USA, hvor han i sin tid studerte.

– Amerikanerne kan lage film. Men de er "fordømt av suksess". De tar ingen risiko, og der ligger problemet. Nå har de jevnt over mistet fantasien, sier Ocelot til NTB.

Han nikker til moderne klassikere som "Den lille havfruen", som snart skal ut til folket – i ny drakt, i såkalt live action denne gangen.

– De lager nytolkninger hele tida. De gjenskaper live action, og de gjenskaper animasjon. Jeg liker det ikke, fastslår Ocelot om Hollywood-motstykkene sine.

Annonse

– Og jeg liker ikke å være "fordømt av suksess", eller å skulle måtte følge så mange regler. Der borte må du rapportere til et helt panel av direktører. Når jeg lager en film i Frankrike, er jeg den absolutte sjefen. Jeg er gud, legger han til.

Fremmer frihet

Guddommelig eller ei: I fjor brukte Ocelot kreftene sine på å ferdigstille "Farao, den fredløse og prinsessen" (premiere 28. april). Dette er strengt tatt ikke én film, men tre.

Her får vi møte tronarvingen i det gamle Egypt, en middelaldersk Robin Hood-utgave – og en 1700-tallsprinsesse, som forelsker seg under sin stand.

– Det finnes ingen fellesnevner. Jeg vil bare fortelle historier, og så gjør kritikerne meg intelligent ved å finne paralleller, humrer Ocelot. Han blir likevel med på at ideen om frihet går igjen i avsnittene.

– Heltene frigjør seg. Det er viktig, sier han, og skyter inn:

Annonse

– Hvis det er to ting jeg er fullstendig fiksert på, er det at vi skal være frie – og at vi skal være venner. La oss ikke være redde for forskjeller. La oss elske hverandre.

Voksen barnefilm

Frihet og kjærlighet er sentrale ingredienser i en annen fransk animasjonsfilm med vårpremiere: "Ernest og Celestine. Reisen til Tulleby" (5. mai). Her havner det umake tittelparet – kjent som Bjarne og Stine i norskoversettelsen av Gabrielle Vincents barnebøker – på kant med et totalitært regime, som forbyr musikk.

Kun én tone er tillatt, med all symbolikk det innebærer i dag.

– Vi synes barn fortjener mer kompleksitet, forteller co-regissør Julian Chheng, og legger til: – De er framtidas voksne, så la oss behandle dem som det. La oss begynne med å gi dem noe interessant materiale å fundere over.

Materialet blir ikke mindre interessant av at fargespekteret går rett inn i Russland-Ukraina-konflikten. Eksempelvis er fuglene som trosser forbudet, og synger hele skalaen, gule og blå.

Annonse

– Første gang vi viste filmen på lerret, var rett etter at krigen brøt ut, meddeler co-regissør Jean-Christophe Roger, og legger til: – Da gikk det opp for oss at den handler om nøyaktig det som foregår i verden og Europa.

De to ferske, franske tegnefilmene klokker inn på henholdsvis 80 og 83 minutter. Der har du en forskjell til fra den amerikanske mainstreamen, skal vi tro ringreven Ocelot. Nesten like lei som av "remakes", er han av filmer som blir for lange.

– Når vi har forstått poenget, er det nok. Da stopper vi og beveger oss til et annet sted. Mange spillefilmer er utvidede noveller og ville vært mye bedre hvis de var kortere, erklærer han overfor NTB.

– Hver historie har sin egen lengde, og vi skal ikke jukse. Vi skal ikke "helle vann" på dem og prøve å gjøre dem til noe mer enn de er.

Annonse