Ekte norske øyeblikk som burde bli katastrofefilm fra gjengen bak Bølgen og Skjelvet

Bølgen og Skjelvet er noe så sjeldent som store norske katastrofefilmer. Snart kommer de samme folka med katastrofefilmen Nordsjøen, og for noen dager siden ble det kjent at de også lager film om et hypotetisk Covid19-scenario. Store norske katastrofefilmer er med andre ord ikke fullt så sjeldne lenger. Men hva blir det neste i rekken av katastrofefilmer?

Her er mine forslag til fire norske øyeblikk de kan lage påkostet katastrofefilm av neste gang!

Snøen

Kristoffer Joner stirrer tomt ut av vinduet fra leiligheten i Gamlebyen. De overlevende etter Skjelvet er mer eller mindre ferdige med å sørge over de som gikk tapt, og har bygget hovedstaden opp igjen akkurat slik den var før alt ble ristet i stykker. Utenfor suser en elektrisk buss stille forbi, samtidig som ett enkelt snøfnugg faller like stille mot bakken. Han ser ett til, så enda ett, og plutselig er det flere snøfnugg der ute enn han klarer å telle.

Kristoffer Joner sperrer opp øynene. Det er dette han har advart oslos folkevalgte mot i utallige usammenhengende Twitter-rants det siste året: når den første snøen faller, faller Oslos kollektivtilbud med den. Kristoffer Joner kipper på seg et par tøfler, før han løper ut i gatene for å advare folk som et helt normalt menneske, men nok en gang er han for sent ute. Bussen står, banen står, trikken står. Samfunnet står. Om de bare denne gangen hadde hørt på Kristoffer Joner…

Smørja

Kristoffer Joner har sagt opp jobben som geolog. De grusomme minnene fra Bølgen, Skjelvet og Snøen hjemsøker ham, og når han lukker øynene ser han bare veldige bølger og kollapsende skyskrapere. I sin nye jobb som meieri-inspektør kan endelig Kristoffer Joner helt glemme katastrofer og kriser.

Neida, det kan han selvfølgelig ikke. Kristoffer Joner oppdager at den nasjonale melkeproduksjonen ligger an til å bli noe lavere enn normalt, og fåfengt prøver han å advare sine overordnede om at det vil føre til en nært forestående smørkrise. Etter Bølgen, Skjelvet og Snøen skulle man kanskje tro noen ville ta seg tid til å lytte, men den gang ei. Jula blir ødelagt, brødskivene blir nakne og tørre, og nok en gang har Kristoffer Joner mislyktes i å avverge en stor katastrofe.

Dråpen

Skammen og påkjenningen etter den nasjonale smørkrisen tynger Kristoffer Joner, som takket være en sær og hullete CV må se seg nødt til å ta det arbeidet han kan få. I sin nye jobb som vekter kan Kristoffer Joner endelig få utløp for behovet han har for å beskytte folk, om enn ikke i litt mindre skala enn han er vant med.

På Chateu Neuf i Oslo skal tenåringsidolet Justin Bieber smelte hjerter med sin fløyels-røst og synkroniserte dansetrinn, og Kristoffer Joner er hyret inn for å skille stjernen fra hysteriske beliebers. Gjennom konsertens første nummer oppdager Kristoffer Joner at Biebers vannflaske ikke er forsvarlig lukket, men den hylende folkemengden overdøver Kristoffer Joners fåfengte forsøk i å advare popsangeren. Når Bieber kaster flasken mot publikum er katastrofen et faktum: 0.7 liter vann flommer utover scenen, og setter et brått punktum for konserten. I pressen blir hendelsen omtalt som “katastrofe-kveld” og “krise-konsert”, og skylden blir lagt på manglende og ukvalifisert sikkerhetspersonell. Kristoffer Joner får sparken.

Polet

En dypt traumatisert Kristoffer Joner har gitt opp, og visner hen hjemme i Gamlebyen. Skyldfølelsen gnager i ham, og nå er han bare et skall av mannen han en gang var. Resignert og desillusjonert drikker han for å glemme, og nå vugger han frem og tilbake på stuegulvet mens han mumler fort og usammenhengende.

På vei ut døra for å kjøpe enda en kartong kjip australsk chardonnay får han et pushvarsel på telefonen: regjeringen vurderer nedstenging av alle vinmonopol i Oslo fra og med neste dag. Kristoffer Joner ser ned på armbåndsuret sitt. Det viser ti på seks. “Ti minutter” hvisker Kristoffer Joner for seg selv. “Me har ti minutter”.